– Jeg måtte ha fødselen på bryllupsdagen vår. Det var veldig spesielt, forteller Camilla når vi møter henne og mannen Joakim hjemme i Vågsbygd.

Det har gått åtte måneder siden de mistet sønnen.

Dødfødsel, krybbedød i mors liv, eller intrauterin fosterdød, kaller legene det.

– Krybbedød er når de ikke vet hva som har skjedd, forteller hun.

Kjente ikke liv i magen

Vi skrur tiden tilbake til 2015. Camilla (28) og Joakim Løschbrandt (26) giftet seg 20. juni 2015. De var begge veldig klare for barn. Camilla sluttet på p-piller, og ble gravid med en gang.

Etter de tre første månedene, da mye kan skje i et svangerskap, så tok de det ganske med ro. Det var få bekymringer.

– Vi fikk vite at det var en gutt og det var bare glede, forteller paret som har bosatt seg i Vågsbygd. Joakim vokste opp der. Camilla er fra Sandnes.

Jeg trodde ikke vi skulle få beskjed om at det ikke var liv. At hjertet ikke slo.

En lørdagskveld i juni 2016, i uke 31 av svangerskapet, tenkte Camilla at det var lenge siden hun hadde kjent liv i magen. Hun sov nesten ikke den natta, og da hun våknet neste morgen sa hun til Joakim:

«Nå burde vi dra på sykehuset og sjekke».

Hele veien til sykehuset forsvarte Camilla seg overfor Joakim:

«Det er normalt å dra og sjekke, ikke sant?».

Hun ville forsikre seg om at hun ikke overreagerte.

Da de ankom Sørlandet sykehus i Kristiansand, fikk de komme inn til legen med én gang.

– Jeg trodde ikke vi skulle få beskjed om at det ikke var liv. At hjertet ikke slo.

Fikk avstand til barnet

– Jeg husker at de holdt på så lenge med å lete. Til slutt så sa de:

«Beklager, hjertet slår ikke».

Da kom sjokkbeskjed nummer to:

«Du burde føde».

– Skal jeg føde nå?, tenkte jeg. Da fikk jeg plutselig veldig avstand til barnet. Jeg hadde jo gruet meg veldig til å føde i utgangspunktet, og nå måtte jeg føde en død baby.

Legene fortalte at det var best å føde så fort som mulig med tanke på senere svangerskap, men også for å kjenne på følelsen av at barnet faktisk var kommet ut. Det unge paret ble også fortalt at når barnet er født, er det ennå varmt. Det å faktisk se at han er død, var også en del av bearbeidelsen.

De ble rådet til å dra hjem et døgn for å forberede seg, hente nødvendige ting og sove ut. Men søvn ble det lite av den natten.

Færre dødfødte barn

Begrepet dødfødsel brukes fra og med svangerskapsuke 22. Før dette kalles det seinabort. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det i 2015 ble født 212 dødfødte barn i Norge, åtte i Agder. Til sammen ble det født nesten 60.000 barn.

– Dødfødsel skjer heldigvis ikke ofte, og vi har fått gode prosedyrer. Vi jobber veldig med å prøve å finne årsaken til at dette skjer. Noen årsaker er funnet, men av og til finner man ingen forklaring, forteller jordmor og seksjonsleder på føde- og barselavdelingen på Sørlandet sykehus Kristiansand, Hilde Løland Lunde.

Det å føde og få babyen opp til seg i senga, føles ofte bedre enn alternativet som er keisersnitt på en kald operasjonssal.

Antall dødfødte barn har gått kraftig ned. I 1990 lå antall dødfødte på 429. De seinere årene er antallet halvert.

– Det handler mye om at man i dag er blitt flinkere til å forebygge, og dermed blir det færre komplikasjoner. Vi har også mer fokus på fosteraktivitet. Og hvis man ser tegn til morkakesvikt, så gjør vi tiltak. Man gir også for eksempel kvinner med diabetes mye bedre oppfølging enn tidligere, forteller Lunde.

Stor påkjenning for jordmødre

Lunde har jobbet som jordmor i mange år og kan fortelle at dødfødsel også er en stor påkjenning for jordmødre.

– Dette er noe av det tøffeste vi opplever som jordmødre. Som regel er jo jobben vår preget av gledelige begivenheter. Det å få inn noen som ikke har kjent liv i magen, det er tøft. Det er veldig tøft å formidle det til foreldrene, forteller hun.

Akkurat som Camilla forteller, så anbefaler alltid sykehuset at mora føder naturlig.

– Det er best for kroppen, og det å føde og få babyen opp til seg i senga, føles ofte bedre enn alternativet som er keisersnitt på en kald operasjonssal.

Før 1970-tallet var prosedyren ofte slik at foreldrene til et dødfødt barn ikke fikk se barnet sitt.

– Slik er det ikke i dag. Vi har sett at foreldre som ikke har fått sett barnet sitt sliter i ettertid. De får ikke minnene med barnet som vi prøver å skape og som er så viktig.

Tungt å ta det steget

Fødselen til Camilla gikk fort, og var over etter fem–seks timer.

Da fikk de holde Sebastian.

– Det var veldig fint og veldig spesielt. Jeg er så glad for at vi gjorde det sånn, sier Camilla.

– Ja, jeg synes det var helt nydelig. Jeg satt og holdt ham et par timer, forteller Joakim.

Camilla og Joakim fikk selv velge hvor lenge de ville være hos Sebastian.

– Det var veldig tungt og vanskelig å ta det steget, og si at de kunne komme og hente ham. Å gi fra seg babyen var helt forferdelig, forteller Joakim.

Obduksjonen viser at Sebastian sannsynligvis døde lørdag, to dager før fødselen, i uke 31 av svangerskapet. Et normalt svangerskap varer som oftest mellom 40 til 42 uker. Hvorfor han døde, vet ingen.

– Morkaka var litt mer underutviklet enn det den burde ha vært i uke 31, og det kan ha vært en medvirkende årsak. Men det var ikke grunnen alene. Legene fant ikke ut hvorfor Sebastian døde. Det er fælt å ikke vite hvorfor. Men obduksjonen gav i det minste endelige svar på hva han ikke døde av, forteller hun.

Vanskelige avgjørelser

I forkant av fødselen hadde sykehuset anbefalt dem å ta med fotoapparat.

– Da var vi helt i sjokk, og synes det var rart å i det hele tatt skulle holde ham, et dødt barn. Så mente de vi burde ta bilder! Det føltes grotesk. Men når fødselen var over ble alt så ufattelig fint igjen. Det var så godt å holde ham og ta bilder av ham, forteller Joakim.

I ettertid måtte de ta mange vanskelig avgjørelser. Blant annet rundt begravelse.

– Det var ganske absurd. To dager etter at vi hadde født babyen, så satt vi hos et begravelsesbyrå og planla begravelse.

– Vi er litt for unge for det, sier han.

Glad for å ha en grav

Først tenkte de at en minnelund ville være det beste, rett og slett for å slippe påkjenningen med å planlegge og gjennomføre en begravelse. I ettertid er de veldig glade for at sykehuset rådet dem til begravelse.

– Støtten vi fikk på sykehuset var helt fantastisk. Jeg er glad for at det skjedde et sted hvor det samme har skjedd før, et sted som har rutiner og erfaringer. De vet hva de skal gjøre, og hvordan de skal ta vare på oss på en best mulig måte. Vi har blitt så glad i alle på sykehuset, forteller Camilla og får støtte fra mannen sin.

Nå har de en grav de kan gå til, som et av få minner om Sebastian.

– Vi er veldig glade for at vi har den å gå til, og at vi hadde en begravelse.

Begynte å tegne

Penn og papir ble fort redningen for Camilla. Etter Sebastians død trengte hun et sted å legge tankene sine, et sted hvor hun slapp å tenke.

– Jeg hadde egentlig aldri tegnet før, men så prøvde jeg meg på noen enkle mønster og fikk det til. Joakim fikk jo sjokk, jeg ble helt hekta! Jeg bare tegnet og tegnet.

Hun slet mye med nattesøvnen i tiden etter fødselen og tapet av sønnen. Tegningen ble en slags terapi.

– Det har hjulpet så sykt. Når jeg ikke fikk sove så sto jeg opp og tegnet hele natta, i stedet for å ligge og tenke. Det blir bare verre og verre jo mer du tenker på ting. Så jeg tegnet, og da forsvant tankene og jeg fikk sove igjen.

Camilla sine mandala-tegninger har kjapt blitt veldig populære på Instagram, hvor hun i skrivende stund har 10.500 følgere. Hun får mange forespørsler om tegningene er til salgs, men det er ikke Camilla komfortabel med ennå.

– Jeg har vært veldig opptatt av at det ikke skal være noe stress. At jeg skal tegne kun for meg. For med en gang noen spør om de kan kjøpe noe, så blir det en sånn stress-ting.

Slet med å komme seg ut døra

Tiden hjemme i leiligheten i Vågsbygd etter fødselen var vanskelig. Bare det å gå til postkassen ble en utfordring for Camilla.

– Jeg hadde jo hatt mage, og så hadde jeg plutselig ikke det lenger. Men jeg hadde heller ingen unge, forteller Camilla, som i starten ikke taklet å skulle fortelle om hva som hadde skjedd til naboer og bekjente.

– Ja, vi tenkte spesielt på at folk skulle gratulere oss, legger Joakim til.

Camilla opprettet derfor en blogg hvor hun delte hva som hadde skjedd. Hun ønsket at flest mulig skulle kjenne til historien, slik at det ble lettere for andre å ta kontakt.

– Jeg tror det er veldig vanskelig for folk å vite hva man skal si i slike situasjoner, og det skjønner jeg. For hva skal man si? Men jeg vil heller at folk skal snakke om det, i stedet for å være redde for å dra det opp. For vi vil jo snakke om ham, for han er jo ungen vår, forteller hun.

Sommeren, hvor hun selv egentlig skulle gått gravid, var det tungt å se andre gravide. Etter hvert ble det også tungt å se babyer.

– Jeg har lært meg at vi bare må leve med det, det er vår nye hverdag.

Med tiden har det gått bedre, men Camilla syns fremdeles det er vanskelig å gjøre ting i nærområdet som å gå på butikken eller dra på joggetur. Hun har heller ikke begynt i jobben som barneskolelærer igjen.

– Siden jeg må undervise, og dagene mine er veldig uforutsigbare, så har jeg ikke fått det til ennå.

Valgte å være åpne

Familiene har vært til stor hjelp. Faren til Camilla er brannmann, og vet hvor viktig det er å snakke om vanskelig ting.

– Vi gjorde ingenting i dagene etterpå. Vi hadde ikke på tv-en på tre dager. Vi lå bare og snakket, forteller Joakim, som forteller at å snakke åpent sammen har gjort bearbeidelsen av tapet mye lettere.

– Hver gang jeg skulle nevne at jeg skulle bære kista, så sprakk jeg. Men da vi hadde snakket om det fem ganger, så greide jeg å snakke om det uten å knekke sammen.

Flere ganger kommer de tilbake til hvor viktig sykehuset har vært for dem. Utenkelige valg som Camilla og Joakim helst ville unngå, er det de sitter igjen med som det fineste.

– Alle de tunge valgene vi tok, er de vi er mest glad for i ettertid, forteller de.

– Det er bare en ting som sitter igjen, og det er at vi aldri fikk se øynene hans. Man vil jo på en måte ikke se dem, men så vil man det likevel. Det er jo sånn man får kontakt, sier Joakim.

Nå er vi gravide igjen! Termindatoen er faktisk på samme dag som Sebastian egentlig skulle bli født. Alt er veldig likt.

Krybbedød kan også skje ved at barnet dør noen dager etter fødselen. Camilla forteller at flere har sagt at det er bra det ikke var sånn det skjedde, noe hun er helt uenig i.

– Jeg skjønner hvorfor folk sier det. Jeg ville gitt alt for å få én dag med ham, for å ha sett øynene hans og hatt ham i live.

Venter barn nummer to

Åtte måneder har gått siden de mistet Sebastian. De visste tidlig at de ville prøve å få et barn til.

– Nå er vi gravide igjen! Termindatoen er faktisk på samme dag som Sebastian egentlig skulle bli født. Alt er veldig likt, forteller paret.

Ifølge legene er det ingenting som tilsier at siden det har skjedd én gang, så er det større sannsynlighet for at det skal skje igjen. Det ligger likevel i bakhodet.

– Det var ca. 0,1 prosent sjanse for at det skulle skje uten grunn. Men det skjedde jo. Så vi henger oss litt opp i de små prosentene, forteller Joakim.

En bekymring de hadde var også at de ikke kunne få flere barn enn Sebastian. Nå ser framtida lysere ut.

– Etter vi ble gravide igjen, så ble det en ny hverdag. Vi fikk et nytt håp, noe å se fram til.