8.november 1996, er en dag Randi Annette Enge (28) aldri kommer til å glemme. Det var dagen verden slik hun kjente den tok brått slutt. Randi og moren hadde kranglet før Randi dro på skolen. Randi lovet å komme rett hjem etter skoletid, men valgte å være ute lenger. Da hun kom hjem fant hun moren liggende på gulvet. Moren lå ikke på gulvet fordi hun var sliten, men fordi hun ikke pustet lenger.
- Hadde jeg visst at hun skulle dø, hadde jeg ikke kranglet med henne. Da jeg var yngre, hendte det at jeg tenkte at jeg kanskje kunne hjulpet henne hvis jeg kom hjem tidligere, hadde hun kanskje overlevd. I dag vet jeg at det ikke stemmer, men et barn håper alltid at det ikke stemmer, forteller Randi, som ikke ønsker å gå nærmere inn på dødsårsaken.
Selv om de voksne fortalte at moren ikke var der lenger, ventet Randi stadig på at moren skulle komme hjem. Det skulle gå flere måneder før hun forstod at det ikke kom til å skje.
- Det er kanskje noe av det verste et barn kan oppleve. Moren din er en av de som står deg nærmest, og plutselig er hun der ikke lenger. Selv om det er over tjue år siden, savner jeg henne fortsatt.
Disse sminkemerkene tester fortsatt på dyr
Morsdagen er vanskelig.
"Jeg skulle så gjerne gått på kafé sammen med henne. Vi kunne dratt på mor-datter-turer sammen. Siden jeg var så ung da hun døde, ble jeg aldri ordentlig kjent med henne", skrev Randi for noen dager siden i et innlegg på bloggen sin.
Hun utdyper:
- Jeg lurer ofte på hvordan mamma var som menneske. Hvilken humor hadde hun? Hvordan hadde det vært å shoppe sammen med henne? Jeg er frisør, hva hadde hun tenkt om yrkesvalget mitt? Hvordan hadde det vært å stelle håret hennes?
Randi er åpen om at savnet aldri forsvinner. Det blir svakere med tiden, men en del av henne kommer alltid til å mangle.
- Mange tenker kanskje at jeg er over det verste savnet, men dagen mamma gikk bort har alltid vært vanskelig. I mange år var det tøft å feire min egen bursdag. Jula er verst, men morsdagen er også et evig savn. forteller hun.
Da moren fortsatt levde feiret familien morsdag på tradisjonelt vis. Randi tegnet morsdagskort, og det ble servert frokost på senga. Når hun ser venninner skrive om hvor mye mødrene betyr for dem på Facebook, knytter det seg inni henne.
– Jeg skulle så gjerne blitt holdt av henne igjen, gi henne en god klem, si at jeg savner henne, men det hjelper ikke. Jeg må fylle dagene med ting jeg liker istedet. En stund tenkte jeg at "nå kommer den dagen igjen, nå må jeg være trist". Nå er jeg heldigvis forbi den fasen, men det tok sin tid, forteller Randi.
Sjalu på venninnene.
Spesielt som barn var det vanskelig for Randi å akseptere at moren ikke levde lenger. Mens venninnene ble overøst av klemmer, stelte håret sitt og gjorde andre "jentete" ting sammen mødrene sine, hadde ikke Randi noen å spørre. Heldigvis skjønte faren tomheten datteren slet med, og spurte stadig om han skulle fikse håret hennes.
- Pappa ble etter hvert kjempeflink til å flette håret mitt, og spurte ofte om han skulle flette det for meg. Idag er han min bestevenn, sier hun.
Selv om Randi aldri rakk å bli kjent med moren sin, er både familie og venner flinke til å snakke om henne. Moren var blant annet både sta og ærlig, to egenskaper Randi har arvet. Begge egenskapene har hjulpet henne å håndtere sorgen.
– Jeg har funnet ut at jeg har en enorm styrke. Jeg har kommet sterkt ut av situasjonen, selv om det har vært tungt enkelte ganger. Jeg har ikke latt det knekke meg, selv om jeg er bevisst på at det er lov å være trist. Jeg tillater også meg selv å gråte, og å være åpen hvis jeg har det vanskelig, forteller hun.
Vil alltid savne foreldrene våre.
I følge familierådgiver Elise Lund, er det vanlig å savne foreldrene i høytider og på mors/farsdagen.
- Vi kommer alltid til å savne foreldrene våre, men på merkedager blir savnet ekstra tydelig. Alle skriver om hva de gjør sammen med sine foreldre, så man tenker i større grad over hva man går glipp av. Det er spesielt tungt de første årene, men for mange forsvinner savnet aldri, sier Lund.
Familierådgiveren er tydelig på at det er viktig å være bevisst på egne følelser, og ikke skamme seg over savnet som dukker opp. Mange tenker kanskje "at dette burde de være ferdig med", men noen hendelser vil alltid prege en.
- Jeg har flere klienter som har brukt tid på å akseptere at sorgen er en del av dem. Det er en fin balansegang mellom å akseptere den - og å ikke la den bli altoppslukende. Begge deler er viktig, avslutter hun.