«Men vi fikk ikke den elbilen vi ville ha da…»

Jeg tar meg selv i det hele tiden. Å være utakknemlig. Å bli irritert eller skuffa over små ting i hverdagen som ikke går min vei. Sutre over kø rushtrafikken. Irritere meg over spydige kommentarer. Kjede meg.

Og så får jeg virkeligheten slengt i fleisen. En virkelighet og en sannhet som forteller meg at jeg har det enormt bra. En virkelighet og en sannhet som minner meg på hvor heldig jeg er som er meg, med min kropp, med mitt utgangspunkt, med min nasjonalitet og min rikdom.

Ja, jeg sier rikdom, til tross for at jeg har levd på et studentbudsjett i tre år nå. For jeg er faktisk rik. Jeg er faktisk så rik at om jeg blir stående uten jobb etter endt utdanning så finnes det et system som hjelper meg å finne jobb, og som gir meg penger i mellomtiden bare for å eksistere om jeg vil. Så rik at jeg lever i et land hvor jeg får mulighet til å være hjemme med barna mine til de er gamle nok til å gå i barnehage. Så rik at jeg faktisk kan fylle kjøleskapet med valgfrie matvarer hver eneste uke, aldri gå sulten eller tørst, og ikke trenge å frykte storm eller dårlig vær i frykt for ikke å overleve natten.

Små goder jeg tar for gitt hver eneste dag.

Jeg satt og så på en dokumentarserie som handlet om klima – og om den dystre sannhet om moteindustrien. Dette har jeg engasjert meg i før, og det kommer jeg aldri til å gi slipp på. Vi må seriøst skjerpe oss og slutte å fråtse i mat, klær og materialisme. Jeg blir fysisk kvalm av oss. Og denne gangen var det ikke engang de giftige stoffene og skitne elva gjennom byen som prega meg mest, men menneskene som bodde der. Barn som lekte i gatene blant skitne og forsøplede gatehjørner. De lekte i vannkanten av det heslige, skitne vannet. Familiene hadde ikke tilgang til rent vann grunnet fabrikkene som slapp ut stoffer som forgiftet det som før var rent vann de kunne bruke til drikke, til vask og til å bade i.

Det prega meg å se barn og familier leve på steder som ikke kan gi dem noe jeg ser på som en ganske sentral menneskerett: rent vann. Og vi bruker opp pengene våre på nye klær vi ikke trenger. Vi kaster penger ut av vinduet. Vi tar lange dusjer og har vannkrig med vannballonger om sommeren. Små gleder i hverdagen. Og man skal ikke slutte å leve! Man skal ikke slutte å ha det bra fordi det finnes mennesker som ikke har det bra.

… men vi kan begynne å tenke litt over holdningene våre. Vi kan begynne å se verden fra et større perspektiv, kanskje spesielt når små eller større hendelser ikke går helt slik vi så det for oss.

Jeg hører flere spøke med å være blakke. Det har nesten blitt litt humor å si det, at man liksom er «blakke» uka etter lønning. Og så fniser vi av det, for vi syns det er gøy, ja, litt søtt til og med, at vi kaster bort penger på ting vi ikke trenger. Goder og små gleder i hverdagen som Pepsi max og sjokolade. Men sannheten er at vi aldri er blakke. Ikke helt. Det finnes de menneskene som sliter med å få endene til å møtes. De som lever på kreditt og ikke klarer å komme i balanse igjen. Men så har du også de som ikke klarer å mette seg selv eller sine barn. De som lever i falleferdige små hus som egentlig bare er fire plater satt opp mot hverandre for å gi en illusjon av vegger. De som ikke har tilgang til rent vann og som får utslett på kroppen fordi de vasker seg i vann som er full av giftige stoffer, i rare mørke farger med døde rotter flytende i vannkanten.

… også sitter Daniel og jeg og sukker over at vi ikke fikk mulighet til å kjøpe den fine elbilen vi hadde håpet på, liksom. Jeg får lyst til å grine av meg selv. Vi følte oss faktisk ganske dumme etter endt dokumentar. Vi måtte cashe ut penger å kjøpe en «billig» bil i stedet for den fine dyre bilen vi hadde sett for oss. Buhu, stakkars oss, som er «fattige» studenter, liksom.

Jeg har selv reist mye og sett mye. Jeg har vært i slummen i India og jeg har vært på besøk hos enormt fattige familier på landsbygda i Latvia. Jeg har sett små barn i skitne filler og jeg har sett tiggere på gata uten tenner, uten vann, uten noe som helst. Jeg har sett fattigdom og hvordan mennesker som ikke er like heldige som meg faktisk lever. Og likevel glemmer jeg å huske at jeg er heldig. Jeg glemmer å huske at det livet jeg har, kroppen jeg har som fungerer godt og som er sterk og frisk, nasjonaliteten min og tilhørigheten til mitt vakre land, relasjonene mine – alt sammen, er et privilegium! Jeg er og har vært heldig! Og det tror jeg aldri vi kan bli påmint for ofte.

Jeg tror så absolutt at man skal ta hensyn til seg selv og sine følelser, og jeg sier ikke at det ikke er lov å ha en dårlig dag, bli skuffa i hverdagen eller gråte fordi katten din døde. Men la oss likevel aldri glemme hvor heldige vi er. Du som leser dette har på en eller annen måte tilgang til å lese denne teksten, kanskje fra en Iphone? En pc? Noe elektronisk som for et annet menneske i en annen virkelighet enn deg selv ikke har tilgang til i det hele tatt – kanskje fordi vedkommende streber for å finne nok mat og vann til å overleve, som søker ly for natten, som mistet foreldrene sine til hungersnød. La oss ikke glemme det. La oss aldri glemme hvor heldige og privilegerte vi er.

… i klisjeens dyrebare navn. For det er en klisjé å komme med utsagn som: «Spis opp maten din, det finnes barn som sulter i andre land…»

Vi har hørt det før. Vi bruker det som argumenter når vi er utakknemlige. Men det er faktisk sant. Har du ikke sett fattigdom før, så anbefaler jeg deg å gjøre litt research. Reis og se det med egne øyne. Jeg selv trenger en påminnelse av og til. Det er fort gjort å forsvinne i dagligdagse irritasjonsmoment, sutre over bussrutene som har endret seg, være irritert fordi bilen streika – igjen, eller over de irriterende kollegene som bare aldri holder kjeft, irritere seg over at mannen setter en åpnet makrell i tomat-boks i kjøleskapet, helt uten lokk! Fy, søren så irritert man kan bli.

Helt til man stopper litt opp og minner seg selv på: man trenger å gi litt blaffen i ting som ikke har med liv og død å gjøre. Vi trenger litt perspektiv, en gang i blant.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.