«Så, hva skal du til høsten da?»

Du har sikkert hørt det før. Tanta di kanskje, en gammel venn, noen du møter på butikken utpå sensommeren på vei til frysedisken for å plukke opp sesongens siste grillpølser til siste sommerkveld. Kanskje har du selv stilt dette spørsmålet til noen. Ja, kanskje til flere enn et par. Et vanlig og veldig relevant spørsmål. Et spørsmål som er med på å bryte isen kanskje, noe å gripe tak i og bygge samtalen på. Noe som skal hjelpe deg å bli kjent med noen, si noe om noen du ikke kjenner så godt…

Høsten er typisk en tid for forandring. Nye semester, skolestart, nye timeplaner, bussene går tilbake til hverdagsruta og mennesker tilbake til jobb. Høsten er typisk en tid hvor mennesker begynner på noe eller fortsetter der de slapp – gjerne etter en eller annen pause, ofte kalt «sommerferie». Og nå er vi der, dere. Ettersjokket. Sommeren er på hell, og høsten sniker seg på oss.

Ja, hva skal du egentlig til høsten? Hva skal du videre? Hva skjer fremover?

Jeg er «guilty as charged»: jeg har stilt spørsmålet mange ganger, til flere ulike mennesker. Og jeg har også fått spørsmålet stilt til meg mange ganger. Og frem til nå har jeg alltid visst hva jeg skal svare. Da jeg fortsatt var student var svaret enkelt: Fortsette på studiet. Gjøre ferdig bachelor. Men nå står jeg altså her med en ganske halvveis ubrukelig bachelor og har ikke lenger studenttilværelsen å lene meg på. Så når folk spør nå? Hva sier jeg? Nå som jeg har fullført bachelor? Nå som det jeg skulle strekke meg etter er ferdig utstrakt, finito, fullført og bestått? Hva nå, liksom?

Jo, nå skal du høre her tante Olga, jeg skal sikte på drømmene mine nå. Jeg skal bruke dagene mine på å lese de bøkene jeg selv vil, ikke kjedelig litteraturteori og historie. Jeg skal skrive tekster og kjenne at noe brenner i meg, at ord er viktige og at jeg får lov til å formidle. Jeg skal jobbe med mennesker, med unge, med dans, med danseglede og musikk. Og sannheten er at jeg ikke vet helt hva jeg skal videre. For akkurat nå er planene mine fine som de er. Midlertidige. Litt løse, men håndfaste nok til at jeg kjenner meg trygg for nå. Og med senka skuldre. Akkurat nå har jeg ikke et mål som jeg må strekke meg etter. Akkurat nå skal jeg bare leve og nyte livet.

Jeg får litt inntrykk av at vi noen ganger definerer hverandre ut i fra hva vi holder på med. «Hva studerer du, hva skal du til høsten, hva jobber du som». Og nå som jeg da skal jobbe frilans her og der, litt uten noe som helst håndfast, så er det vanskelig å svare helt konkret på «hva gjør du nå» eller «hva skal du fremover?»

Noen ganger skulle jeg ønske at spørsmålet som ble stilt var litt annerledes. Litt mer personlig. Litt mer ekte. Litt mer av ekte interesse ut i fra å lære mer om et annet menneske. Kanskje noe som: «Hva er det du brenner for om dagen? Hva er det som driver deg? Hva er det som gjør deg glad? Hva gleder du deg til? Hvilke drømmer har du?»

… ja, ok, så er det kanskje litt unaturlig å trenge seg inn på en gammel kjenning du ikke har sett på to år og få dem til å brette ut hele sitt indre liv, drømmer og visjoner i løpet av de to minuttene dere står der over appelsiner og druer på butikken, men likevel – kanskje det går an å stille spørsmålet på en annen måte? Vinkle det annerledes? Spørre om noe som du faktisk bryr deg om å vite?

Og spør du meg om hva jeg skal til høsten så vil du få et vagt svar – for mine planer for høsten og tiden fremover er nettopp det: uklare. Noe er mer håndfast enn annet, men jeg vet ikke hva min fremtid bringer. Og jeg har selv lyst til å legge i fra meg «hva skjer fremover»-spørsmålet, og heller fokusere på «hva er det som gjør deg til deg». Er det ikke det som er spennende å vite om mennesker? Hvem er du? Hva gjør deg til deg, og hva brenner du for?

For jeg kunne faktisk ikke gitt mer blaffen i om du studerer pedagogikk eller jobber på Kiwi eller om du tar opp fag på Sonans. Jeg har lyst til å bli litt bedre kjent med hjertet ditt. Litt mer kjent med den du er. Jeg vil lære mer om hva som får deg til å le, hva som rører ved deg.

Hva er det flaueste du har gjort? Hva drømmer du om? Ok, ja, så er dette store og kanskje litt for voldsomme spørsmål for de dagligdagse dialoger, men de er i alle fall ikke overfladiske. De er ikke basert på prestasjon eller gjøremål. Man kan alltids skifte jobb, man kan alltids ta en bachelorgrad. Men hva som gjør deg til deg, er en helt annen sak. Og det er ikke basert på «hva du skal til høsten», men basert på hvem du er.

Spørsmålet om «hvem jeg er» og «hva jeg brenner for» har jeg faktisk bare blitt spurt av en fremmed en eneste gang. Aldri har jeg blitt mer satt ut men på samme tid følt meg mer sett enn jeg gjorde den kvelden. For hvem var egentlig dette mennesket som valgte å se meg i øynene og spørre meg – hvem er du, hva gjør deg til deg, hva brenner du for? Jeg husker at jeg ikke hadde peiling på hva jeg skulle svare. For jeg var jo vant til å si: «bachelor i nordisk språk og litteratur» og «danselærer» på de spørsmålene som gamle bekjente eller fremmede spurte meg. Og så satt jeg plutselig der ovenfor en fremmed som spurte meg om hvem jeg var og hva som gjorde meg til meg.

Jeg følte at jeg var viktig. Jeg følte at jeg var interessant. At den jeg var og det jeg tenkte på hadde en betydning. Og er ikke det egentlig sant da? Og ikke bare om meg, men om oss alle? At vi er viktige og har noe verdifullt på innsiden? At dine tanker kan være spennende å høre om? At det du brenner for, det du liker å gjøre, det du drømmer om faktisk er verdt å dele?

Denne samtalen inspirerte meg noe voldsomt. For måten dette menneske ledet dialogen på var helt unikt. Det var en oppriktighet der, en oppriktig interesse og en nysgjerrighet på meg som menneske. Sånn vil jeg også bli, tenkte jeg da. Sånn vil jeg også se andre mennesker rundt meg. Og det har jeg glemt, så klart! Men jeg har blitt påmint denne samtalen nå i det siste, spesielt nå som spørsmålet fyker rundt og veggimellom overalt hvor man går om dagen, nå som sommeren er på hell og den store og viktige høsten står for dør.

«Hva skal du til høsten? Hva er planene fremover?»

Jeg svarer enkelt. Jeg sier, du får vente å se. Eller bare så enkelt som: tja, ikke noe spesielt, bare fortsette å leve og ha det bra.

Og så kan jeg spørre deg: Hva er det som opptar tankene dine om dagen? Hva er det du brenner for? Hva er det egentlig som gjør deg til deg, hvis du skal se bort i fra at du jobber på tannhelsekontor eller at du snart er ferdig med en master i psykologi?

… hva gjør deg til deg?

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.