Nei, sa jeg. Det er ikke en sånn type jente jeg har lyst til å være.

Jeg reiste meg, gikk bort til fryseren og henta opp den lille boksen med 500 ml iskrem som jeg hadde tenkt på de siste fire timene og forsøkt å overtale meg selv til å la ligge.

Hvorfor?

Jeg var hundre prosent sikker på at jeg skulle angre. Jeg var sikker på at jeg skulle legge på meg rundt magen og på dobbelthaka, og at den isen skulle være hele grunnen til at jeg ikke lenger skulle passe inn i sommerkjolene mine.

En boks iskrem? Farvel bikinikroppen.

Og så innså jeg at, ikke søren om jeg skal være den jenta! Den jenta som sitter sånn og stusser og vurderer om hun skal unne seg en skål is på en lørdagskveld bare fordi hun er redd for å gå opp i vekt.

Det er mer vanlig enn vi tror å ha et komplisert forhold til mat. Og det sies at å ha et komplisert forhold til mat er det samme som spiseforstyrrelser. Da er det for så vidt veldig mange som har spiseforstyrrelser, spør du meg.

Man blir sliten. Man blir lei. Man gir opp. Det er så meningsløst å la noe så primitivt som mat ta all makt over livet sitt på den måten. Man trenger mat for å leve, så droppe det skal man ikke gjøre. Men man skal heller ikke overdrive. Man skal ikke la mat være sjefen, kalorier den daglige lederen og vekta være lønn for godt arbeid. Mat er mat, og det er det. Det er i alle fall slik det burde være, syns jeg.

Selv har jeg hatt (og kanskje har?) både veldig anstrengt og veldig avslappa forhold til mat. Og med det anstrengte forholdet har det til tider gått for langt, og ikke minst gått hardt utover min livskvalitet. Og med det alt for avslappa forholdet til mat har jeg endt opp med å få i meg alt for lite næringsrik mat, noe som igjen går utover energi og helse.

Akk, ja, dere! Vi leter etter en type vekt. LIKEvekt. (Høhø, see what I did there?). Men jo, det er det vi trenger. Likevekt. Vi leter etter balanse. Vi leter etter en måte å leve livene våre på som ikke lar seg styre og prege av primitive faktorer. Mat. Klær. Hus. Utseende. Den valken på magen. Dobbelthaka når du smiler. Bollekinn. Dissende overarmer. Altså, hvorfor er det så himla viktig? Hvorfor må skjønnhet måles opp etter noe så overfladisk som utseende? Og hvorfor er det skjønnhet, om det så er utseendebasert, vi streber etter? … er ikke utseende det minst stabile vi har å lene oss på? Du kan ikke stoppe de grå hårene og rynkene, du kan ikke velge hvordan du ser ut. Du er arv. Du er DNA. Du er unik. Fingeravtrykk, øyenfarge og smilehull. Du ser faktisk ut som deg fordi du er sammensatt av DNA. Ikke fordi du er bedre eller dårligere enn noen eller fordi du passer mer eller mindre inn. Stygg. Pen. Hva er stygg og hva er pen?

Ei venninne av meg sa en gang, at vi trenger å gi litt mer blaffen i ting som ikke har med liv og død å gjøre. Så enkelt, men faktisk så utrolig sant. Så når jeg da tenker at jeg ikke skal spise den isen fordi jeg er redd for å legge på meg den valken på magen, så kan jeg bare spørre meg selv: «Er det så himla viktig? Er det farlig med litt valk på magen?»

Og vet du, av og til føles det godt å kunne passe inn i favorittkjolen. Kanskje ønsker du å passe vekta til tider fordi du føler deg mer vel til sommeren da, og det skal være greit. Kanskje har du et mål om å mestre en fjelltur som krever at du er i form. Men andre ganger er det lov å gi blaffen, og si til seg selv at det ikke er så himla viktig. Det skal være lov å kose seg med en stor skål iskrem på en helt vanlig hverdag, til tross for at man har en valk på magen. Spis den sjokoladen da. Ta en is i sola med venninner. Spis bursdagskake. Unn deg ei stor skål med smågodt til helga.

Livet er så mye mer enn vekt, valker og fregner, hårfarge og dobbelthake, smilehull og arr, skjegg og krøller. Og jeg elsker faktisk at vi mennesker er ulike. Og så skal man ikke glemme at både kropp og sinn forandrer seg gjennom hele livet. Mennesket går gjennom sesonger og perioder som gjør at man tenker og er og ser ut på ulike måter. Trener du mye vil du kanskje danne deg muskler. Spiser du lite går du kanskje ned i vekt. Men så slutter du å trene og musklene trekker seg tilbake. Og du spiser kanskje veldig mye, og du legger på deg. … det er jo ikke noe hokus pokus, det der? Det er jo ikke noe krise at kroppen vokser og forandrer seg.

Så hvorfor lar vi oss lure og lar dette med kropp og vekt terrorisere sinnet vårt, som om det er verdens undergang med de 2-3 kiloene ekstra? Jeg lurer meg selv til å telle kalorier, drikke slankeshakes og tro at jeg vil bli lykkeligere av å være tynn. Men det skal faktisk sies at jeg hadde det himla bra i påska med god mat, vin og masse godteri, og at jeg elsker når sommeren kommer og alle går og spiser is, ja, meg inkludert.

Jeg mener at balansen er viktig. Veldig viktig, faktisk. For du kan ikke bare ligge på sofaen hele ferien og stappe i deg is og godteri. Det er ikke godt for helsa di. Men det er heller ikke godt for helsa di å trene til du blør i kjeften og spiser en gulrot til frokost. Det er ikke farlig å unne seg ei skje med sukker i teen. Det trenger ikke være farlig å kose seg og heller ikke farlig å disiplinere seg. Likevekt. Balanse. Kontroll. Og da mener jeg kontroll i en sunn likevekt. For om du skal kontrollere alt du spiser tror jeg du blir utslitt. Og jeg tror også man blir sliten av å «miste kontroll» og bare stappe i seg uten mål og mening. Og kanskje mister man kontrollen når man forsøker å ta kontroll? Fordi man ikke klarer å kontrollere kontrollen? (If you get me). For mye eller for lite kontroll vil jo også bli komplisert i lengden. Igjen – balanse i kontrollen.

Ja, jeg skal innrømme at jeg har et komplisert forhold til mat. Og jeg tror vi er mange som har det. Men jeg tror, likevel, at det skal gå bra. Jeg må bare hente meg inn. Innstille hodet mitt slik at jeg lærer meg selv nettopp det jeg forsøker å formidle til dere nå: at kropp forandrer seg gjennom prosesser i livet og at det absolutt ikke er noe krise, hokus pokus eller verdens undergang å gå litt opp og litt ned i vekt.

Og kan vi ikke slutte å pushe på med sommerkropp 2019? (Var det noen som klarte å oppnå den optimale sommerkropp2019 uansett?) Vi begynner å bli litt for oppegående og kule som mennesker i verden for den slags tull og tøys.

Kropp er kropp og all kropp er bra! Til og med min, de dagene jeg ikke liker den.

Take that, løgntanker! Take that, jantelov. Take that.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.