Jeg må innrømme at det satt – og sitter – litt langt inn å dele dette innlegget. Ikke at det er så voldsomt egentlig, men det er faktisk litt sårbart. Grunnen til at jeg likevel velger å dele disse tankene er rett og slett fordi jeg tror og håper at vi er flere om tankene, og at vi kan stå sammen om å ufarliggjøre det. Slutte å være redd for å dele og fokusere på det rent organiske heller enn det psykologiske når det kommer til tanker om vår egen kropp.

Tar det aldri slutt? Skal jeg aldri slutte å bry meg? Jeg spør meg selv ofte. Noen dager føles det som at jeg plutselig - i ett eneste sekund med intens glede og fryd - gir skikkelig blanke i det hele. Det føles så godt å gi slipp, og kjenne lettelsen ta over. Lettelsen over at det er lov å bare være som man er, faktisk. Bra nok, som jeg er. Men så kommer jo dagene det ikke er så lett. Dagene når genseren er feil, buksa er trang, humøret ikke er på topp, man føler seg oppblåst, har mensen - og den sjokoladeplata fra helga legger seg pent på plass der den helst ikke skal.

Og jeg spør meg: kan man se ut som meg og være stolt? Kan man ha den kroppen jeg har, og eie det, til tross for at jeg sikkert kunne ha stramma inn litt her og litt der? Gjør det noe om man har litt ekstra på kroppen? Gjør det noe med den klumpen på magen, den som kommer og går? Eller at jeg får litt dobbelthake når jeg smiler eller ler. Altså, gjør det noe? Noen dager føles det som at det ikke gjør noe som helst. Andre dager er det verdens undergang. Skal jeg aldri slutte å bry meg om dette her? Skal vi aldri slutte å fokusere på det? Skal mine barn fødes inn i et samfunn hvor vi er så kroppsfiksert og utseendefiksert at det så og si er alt man ser? Hvorfor er det så viktig? Ja, er det viktig i det hele tatt?

«Man blir jo voksen. Man slutter jo å bry seg. Det går over, man vokser det av seg. Når jeg blir voksen blir jeg endelig selvsikker…»

… men det er ikke alltid så lett, er det vel?

Da jeg var 12 år ble jeg kalt feit av en gutt i klassen som var fornærma over noe jeg hadde sagt eller gjort i mot ham. Jeg var ikke feit, langt i fra. Men jeg trodde på det. Og løgnen fikk lov til å bli med meg hjem, utvikle seg og skape et bilde av meg selv som ikke var sant. Og der har den løgnen fått bo i mange, mange år.

For noen år tilbake så jeg et bilde av meg selv og ble skuffet over det. For jeg var større enn jeg ønsket, og var ikke komfortabel i min egen kropp. Så jeg tok tak i situasjonen og gjorde det som skulle til for å gå ned i vekt. Og så kom jeg jo dit jeg ønsket. Og jeg var fornøyd. Jeg motiverte andre og fikk skryt for den harde innsatsen.

... og så var jeg ikke helt fornøyd likevel. Jeg kunne fortsatt gå ned litt til. Jeg kunne stramme inn litt her og litt der. Klærne sa størrelse small. Men stemmen i hodet sa feit, feit, feit. Første steg er å bryte ned tankene og finne ut hvorfor det er så viktig. Ja, er det egentlig så himla viktig hva vekta sier? For det er kanskje ikke så lett, likevel, når man har matet seg selv med disse løgn-tankene om at man ikke er bra nok gjennom hele livet. Så kan jeg stille meg selv spørsmål, det som venninna mi så intenst stilte meg en gang vi prata: «HAR DET NOE Å SI, DA?» Nei, sier jeg. Det har jo egentlig ikke noe å si om jeg har en kilo for mye eller for lite. Det spiller svært liten rolle i det store og det hele bildet, for mitt liv og den jeg er.

Kroppen min fungerer godt. Jeg er sterk. Jeg har alle bein og armer i god behold. Jeg kan klatre, stå, løpe, gå. Jeg kan reise meg og sette meg. Jeg kan trene styrke og jeg kan danse. Det er ikke alle som er så heldige som det. Og her sitter jeg og ser meg i speilet og er frustrert over den lille klumpen på magen som ikke vil forsvinne. Altså, hvor viktig er det, egentlig?

Tingen er at mitt fokus ble på den ene tingen, og ingenting annet: min kropp, min vekt, hva jeg spiste og antall kalorier. Du hører det kanskje, du også. Fokuset mitt ble på me, myself and I. Og ingenting annet. Jeg ble egoistisk. Jeg ble selvsentrert. Jeg ble overfladisk. Og ikke minst - jeg ble nedbrutt av meg selv og min egen herjing og kritikk på min egen kropp.

Jeg er nærmere frihet nå enn jeg har vært tidligere. Jeg kommer stadig nærmere vissheten om at jeg er bra slik jeg er, selv om jeg noen ganger kan falle tilbake og mislike det jeg ser i speilet. Sånn er det bare å være meg. Vokser man ikke av seg slike komplekser ovenfor egen kropp, tenkte jeg alltid før. Men man gjør ikke det. Man vokser ikke bare av seg slike tanker, ikke når de har fått feste seg og slått rot. Du må ta tak i tankene og gjøre noe med det, for de forsvinner ikke av seg selv. Du kan velge å la være å gi tankene makt. Begynne å nekte. Kjempe i mot. Lære om kroppen i stedet, gi deg selv kunnskap. Sier de ikke at kunnskap er makt? Sånn sett kan man ta gode, sunne valg - istedenfor drastiske, desperate forsøk som ikke er til noe som helst nytte for hverken psykisk eller fysisk helse.

Jeg er gørrlei av kroppspresset. Likevel er jeg med å fremmer det, jeg og. Instagramprofilen min er full av bilder der jeg viser mitt beste jeg – og tenker at nå får jeg followers, nå får jeg likes. Også sitter jeg der på kvelden og irriterer meg over dobbelthaka når jeg smiler, over klumpen på magen og armene som disser.

Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke egentlig brydde meg om alt det der. Er vi ikke flere som tenker sånn? Så sabla lei av alt styret, alt presset, alt vi skal være? Skal det ikke gå an å spise ei skål sjokolade uten å grøsse seg over magefettet og hvor dette legger seg på kroppen?

Jeg forsøker ikke å shame det å skulle gå ned i vekt om man ønsker det. Av og til er det kanskje det som er best for deg og din helse. Men jeg tror kanskje at det beste er å gå inn i prosessen med et rent organisk og naturlig blikk på kropp, og ikke nødvendigvis la følelsene være så tett knyttet opp mot temaet. Kroppen forandrer seg og vokser hele tiden. Kiloene kommer og går gjennom alle prosesser i livet. Det er derfor utrolig slitsomt og skadelig om man hele tiden skal la følelser styre hvordan du ser på deg selv. Ok, ja, så har man kanskje noen kilo ekstra da. Men om noen måneder er kanskje kiloene av igjen. To år fra nå har du kanskje ferievekt etter en deilig juleferie eller du har akkurat født en baby. Og om tre år trener du kanskje for å løpe maraton og går ned 7 kilo fordi du trener mye og spiser sunnere.

Kroppen forandrer seg hele tiden, og kropp er kropp, liksom. Så enkelt som det. Går det an å se på kroppen slik? Så konkret som overhode mulig? Jeg prøver, i alle fall. Jeg har nemlig prøvd å være med på kroppsidealet og jaget. Og funnet ut at det går utover livskvalitet og personlighet. Funnet ut at det ikke er verdt det.

Og du? Tenk alt vi kan lære kroppen vår til å gjøre og få til, da. Tenk så fantastiske vi er skapt. Tenk alt vi kan få til, yte og mestre med den herlige, fantastiske kroppen vi har fått! Det er ganske spesielt, faktisk! Jeg for min del er glad jeg har armer og bein. Glad for at jeg ikke er skapt med et gigantisk og tungt skall på ryggen, eller med finner på siden eller uten armer og bein som en slange eller mark. Mennesket er ganske flott, spør du meg. Og alt vi får til med kroppene våre da! Det er jo egentlig helt utrolig.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.