Om et halvt år fyller jeg 30. Jeg innrømmer at jeg tidligere hadde sett for meg å ha livets pakke klar innen da, men blir neimen ikke liggende våken å gråte over det motsatte. Hva skal en gjøre, da? Vifte med tryllestaven og på hokus-pokus-filiokus-vis vifte fram både en Don Juan og det som hører med? Nei. For dersom det ikke blir sånn, så går det jammen bra det også.

Det er det som er så fint med å være selvstendig og å stå på egne bein. Jeg skal ta imot både pepper og pepperkvern jeg, men medlidenheten og de ukritiske kommentarene vil jeg gjerne ha meg frabedt. For av alle mennesker det er synd på i dag, er ikke vi single blant dem. Et omdiskutert tema blant oss i Singelklubben (nevnte venninner og meg selv) er derimot at vi trives så godt alene, at framtidige beilere trolig vil måtte trenge gjennom Torneroses tornekratt og Den kinesiske mur for å vinne våre hjerter.

«Nå har vi det fint dere! Jeg kunne ikke ha drømt om at livssituasjonen min skulle ha vært annerledes akkurat nå». Jeg ligger på ei kritthvit strand ved Adriaterhavet og sipper til en iskald mojito sammen med noen av mine beste venninner. Og oppriktig talt kunne ikke livet ha vært bedre. Jeg er glad for å være singel, og at jeg på egne premisser og uten forbehold kan nyte livet her og nå. Det tar kanskje litt tid å komme seg dit. Å bli såpass trygg på tilværelsen sin alene, at en kan slappe av uten å gi etter for omgivelsenes press om å treffe en partner, stifte familie og kjøpe kåk (les: «livets pakke»/meningen med livet).

Å finne livets drømmeprins har jeg prøvd på i flere år uten videre hell, og har etter hvert innsett at det får skje når det skjer. Det er jo det folk sier. At «det skjer helt plutselig». Et utsagn som har altfor mange likhetstrekk med «alt er relativt» eller «livet er uforutsigbart». Med andre ord? Du kan gå over gata og bli påkjørt av en bil. Eller. Hvis du drar på den kafeen akkurat klokka 20 onsdag 7. september kommer du til å velte kaffen din over en fyr, som du senere kommer til å gifte deg med. Eller ikke, da. Kort oppsummert: alt er tilfeldig. Og med dette i tankene tar jeg en ekstra stor slurk mojito og synker tilfreds ned i solsenga. Hakuna Matata.

Ja. Hva skal en si? At det er harde tider for enslige? Tror ikke det. Mine single venninner (som jeg for øvrig setter umåtelig stor pris på) og meg selv har riktignok for lengst gitt opp å finne kjærligheten på Tinder, Happn eller ute på byen. Vi gidder ikke melde oss inn i litteraturklubber, begynne å spille landhockey eller sjakk for eventuelt å skulle snuble over drømmeprinsen der. Dessuten. Hvordan i huleste skal en ha energi til sånt når en jobber 100 % og har tilvent seg altfor stor egentid?

Flere av mine jevngamle venninner er godt etablerte med livets pakke (les: mann, barn, hund, hus, bil og gudene vet hva) og det er selvfølgelig fort gjort å la seg stresse av dette. For 1920-tallet-holdningene om at det bare er slik det skal være, er fremdeles høyst reelle. Særlig besteforeldregenerasjonen kan ha vanskelig for å forstå hvordan mennesker i en alder av 30 fremdeles er alene. Jeg tror imidlertid jeg snakker for mange, når jeg sier at «livets pakke» ikke er noe jeg vil ha for enhver pris. Å skulle huke tak i den første og beste, for å gjennomføre noe som er forventet av meg – både fra samfunnet og omgivelsene for øvrig.

Altså - hør, hør! Det er andre tider. En er ikke lenger avhengig av noen andre for å kjøpe seg leilighet, forsvare månedlige utgifter og ikke minst ha det bra. Det er generelt større muligheter – både for utdanning, jobb og reise. For selvrealisering? Det er jo ikke sikkert at alle ønsker seg livets pakke heller, er det noen som har tenkt på det? Eventuelt kan det være et høyst sårbart tema, som folk på ingen måte ønsker å få slengt i fleisen til enhver tid.

«Hei, så hyggelig å se deg. ER DU FORTSATT ENSLIG, JA?». Eller. «Åh, så fin kåpe. DU HAR VEL RÅD TIL SÅNT DU SOM ER ALENE!» «Må DU tisse ofte, DU HAR JO IKKE FØDT ENGANG?!» «Nå må raska på, KLOKKA TIKKER VET DU!»

Det brenner tydeligvis på dass, og alle andre enn oss selv er stressa.

Innlegget ble først publisert i Namdalsavisa.