Dagene er så korte. Det er så mye du skulle ha gjort.

Du må ikke glemme å handle.

Ungene skal hentes i barnehagen.

Niåringen må gjøre lekser.

Middagen.

Også var det den klesvasken, og oppvaskmaskina skulle ha blitt rydda ut av. Du rekker nesten ikke tenke før klokka er 21 og det er rolig i huset. En episode med et eller annet på Netflix, kanskje ei lita skål med is, en stor kopp med te eller et rolig glass vin. Stillheten er over deg, og du kjenner at du endelig kan puste ut.

Klokka blir 23, kroppen er trett, og du kjenner at om du skal komme deg opp i morgen må du komme deg i seng nå.

Toåringen våkner som regel før 07.

Det er kanskje feil av meg å dømme uten helt å vite, men det er slik jeg ser de fleste foreldre med unge barn i dagens samfunn.

De er travle.

Snakker fort – og mye.

De kjører hit og dit, rekker det, rekker ikke det.

Det å få dagene til å gå opp er rene mattestykket.

Henter du der, så kjører jeg dit.

Tidligvakt, seinvakt.

Har du rydda etter frokost?

Og oppi det hele skal bikkja luftes, fire-åringen skal på dansetime og elleve-åringen skal på fotballtrening, og du skal dessuten være forelder, elsker, ektefelle, samarbeidspartner, en god ansatt og en multitasker. Du skal så klart klare alt – for alle gjør jo det. Alle er jo travle, det er jo bare sånn livet og hverdagen er. Tidsklemma, ikke sant?

Jeg har selv tenkt at det å få barn er en selvfølge. Det er klart jeg ønsker barn. Jeg elsker barn – elsker nysgjerrige, glade og sprudlende små mennesker som aner fred og ingen fare, som nyter dagen slik den er når de møter den og som ler av den minste ting. Bekymringsfrie og lette til sinns.

Men på en annen side skremmer det meg litt, det å skulle gi i fra seg all kontroll og all sin tid og alle sine krefter for å gi hele sitt til det lille mennesket du nå har fullt og helt ansvar over. Og det er jo et stort ansvar, det å oppdra et barn. Du er nemlig med på å forme et menneske som skal oppdras og fungere som et samfunnsindivid. Et menneske som skal være del av (og ikke bare del av, men som er) den nye generasjonen.

Vi som er unge nå vil snart være besteforeldre som myser mot lysende skjermer og spør hvor på-knappen er, og legger ut statuser på Facebook i stedet for private meldinger på Messenger.

Det vil ikke være oss for alltid, selv om det føles sånn nå.

Jeg føler det er sånn nå – at jeg er så himla viktig – at min generasjon, det jeg gjør, det jeg skriver, det jeg holder på med er alt. For akkurat nå er det jo det. Akkurat nå er det vi som forandrer, som deler, som formidler, som drømmer, som gjør.

Ingen tenker at toåringen som spiser snørr og kaster sand og slår vennen sin i hodet med spaden er en advokat, er en fotballspiller, en sjef i et viktig firma, en bedriftseier, en entreprenør, en lærer. Vi tenker bare, «Ikke spis snørr. Spis opp brødskiva di. Si unnskyld. Ikke gjør sånn. Så flink du er.»

Jeg har ikke barn ennå.

Jeg er ikke med på å oppdra den nye generasjonen.

Ikke ennå, i alle fall.

Men en dag skal jeg og ønsker jeg jo det.

Jeg står ved et veiskille. Jeg tenker at livet med barn vil gjøre meg om til en tidsklemme-mor med stor bil, med bustete hår og matpakker i matchende bokser. Og det skremmer livet ut av meg.

Jeg skal innrømme at jeg har undervurdert samtidens mor. Jeg har tenkt at de kun er rene maskinen som løper hit og dit, og uten egen vilje til eget liv. Men jeg oppdaget etter hvert, da de rundt meg begynte å bli foreldre, at de ikke bare er en maskin. For ja, av og til kan det nesten virke sånn.

Men i dag tenker jeg at det å være mor er som å være en hverdagshelt. En superhelt, if you will. En som klarer alt, som er en klippe og som har mer tid enn noen andre i verden og som klarer det umulige. Og jeg sier det til meg selv, av og til, at jeg ikke fatter og begriper hvordan de klarer det og hvorfor de gjør det.

Jeg tenker på min egen mor, og på den tryggheten og omsorgen jeg har vokst opp med. Jeg ser venner med barn og hvordan de håndterer dager med stress, men likevel har tid til å la oppvasken stå for å synge sang og klappe i hendene med småbarnet sitt. Små barn som smiler og er lykkelige. Og jeg kjenner at, fy søren, som jeg gleder meg til å få være med på det der, jeg og.

For det å være en travel småbarnsmor ser kanskje ut som en travel jobb for de utenfor. Men det skal ikke mye til, bare noen få skritt inn, for å forstå at det å bli forelder er et privilegium. Slik som det å bli gammel er et privilegium. Ting man ikke skal spøke bort eller ta for gitt.

Så kanskje blir det ikke farlig å bli forelder en vakker dag. Kanskje blir det faktisk ganske greit. Ganske fint, til og med? Travelt, slitsomt, men midt i det hele, helt herlig? Ikke vet jeg, for jeg har ikke barn selv. Men jeg lærer stadig mer om skjønnheten og gleden som ligger bak det å få bli far eller mor. Alle foreldre sier det: Du forstår det ikke før du blir forelder selv.

Så rart, egentlig, å stå utenfor noe så sentralt og viktig, og ikke ane hvordan det er.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.