Det siste halvåret har jeg hatt mye på gang i mitt stille indre. Jeg har rett og slett vært i skikkelig krig med meg selv. Det har vært så mye uro i meg, så mye som ikke har vært på plass, så mange tanker og så mange løse tråder både i meg selv, i min hverdag og i flere av mine relasjoner.

Jeg tror jeg rett og slett har latt løgntanker om hvem jeg er og hvordan jeg er få herje fritt. Tanker som har pekt ut det verste i meg, løgntanker som jeg rett og slett har trodd blindt på og begynt å leve etter. Jeg har snakket ned om meg selv, tenkt nedlatende tanker om meg selv og rett og slett glemt det enkle, men så utrolig fine i det å faktisk elske seg selv.

Jeg er utrolig nøye med å forsøke å sette ord på følelsene mine. Jeg snakker høl i hodet på mine nærmeste om hvordan jeg har det og hva jeg tenker, for ord har alltid vært min styrke. Men det er ofte ikke før en stund etterpå at man ser mer tydelig hvor man faktisk har vært, og hva man har lært på veien. Jeg ser tydelig at jeg har fokusert på og pekt ut det verste i meg selv i lang, lang tid nå. Jeg har ikke jobbet med å elske meg selv, og dette har smittet over i alt jeg er, i mine holdninger, i følelsene mine og i relasjonene mine.

En løgn som har sneket seg inn på meg er det at jeg ikke hører til og at jeg ikke helt passer inn. Jeg har til og med skrevet et innlegg om dette, som jeg videre bestemte meg for å slette da jeg innså at hvert ord i teksten var en løgn. Det er klart jeg passer inn! Det er klart jeg hører til! (Hvor ellers skulle jeg være, liksom?)

Måten jeg har tenkt om meg selv på har vært giftig for meg. Det har skapt usikkerhet i meg. Det har skapt nye tanker som er direkte løgnfulle – det at ingen liker meg, det at jeg er hovmodig, det at jeg er teit eller at jeg ikke egentlig er et godt menneske. Det er ikke rart man blir deppa av å gå rundt å leve med seg selv med slike holdninger om seg selv. Og det har gjort meg enormt bevisst på hvordan jeg tenker om meg selv og hvor viktig dette faktisk er. For jo – jeg skriver mye om relasjoner, om tilgivelse og om det å søke det beste i mennesker rundt meg. Men så er det videre fort gjort å glemme seg selv midt oppi alt dette. Det er fort gjort å glemme at det faktisk er vanskelig å elske noen andre, om du ikke klarer å elske deg selv!

Og dette knytter jeg opp mot det å akseptere meg selv også, i helhet og akkurat slik jeg er med mine mangler og feil og klønete menneskelige tabber. Mine forventninger om å være perfekt og tvers igjennom god må jeg bare kvitte meg med. For jeg er langt ifra perfekt, og det må jeg leve med. Jeg kan gjøre feil. Jeg kan si dumme ting. Jeg kan drite meg skikkelig ut. Og dette må jeg akseptere og innrømme for meg selv. For om jeg stadig skal strebe etter å være et perfekt menneske vil jeg kun skuffe meg selv, noe som igjen vil føre til å forakte meg selv. Det å elske seg selv tror jeg handler om å akseptere nettopp det at man ikke kan være perfekt hele tiden. Eller egentlig – det å akseptere nettopp det at man aldri kan være perfekt og at vi aldri kommer til å bli det! Og for min del er dette en lettelse. Min vei mot perfeksjonisme ville vært lang og kronglete, ja rett og slett umulig!

Men til tross for det å akseptere seg selv og akseptere det faktum at man aldri blir perfekt, er det en viktig faktor å ta vare på seg selv og sitt indre. Det er dødsviktig. Og det er viktig å tenke over hvordan du prater om deg selv, hvordan du tenker om deg selv og hvordan du tar vare på deg selv. Behandler du deg selv på en god måte? Tar du hensyn til dine egne følelser og ønsker?

Du som er husmor, småbarnsmor, familiemor. Du kan faktisk ikke bare ta vare på barna dine og familien din, og sette dine egne behov til side hver eneste dag. Du må ta vare på deg selv også. Du må lære å elske deg selv og prioritere deg selv.

Du som er den «perfekte» ektefelle. Du kan faktisk ikke bare møte ektefellen din sine behov. Du må ta vare på deg selv og uttrykke ditt behov til ektefellen din, også. Sett din ektefelle først, ja, men kjenn også etter hva du selv trenger og ønsker. Kommuniser tydelig og vær sårbar. Kommunikasjon er nøkkelen til gode relasjoner, det er jeg fullstendig overbevist om.

Du som er ei god venninne. Du kan ikke alltid(!) sette vennene dine først. Du kan ikke alltid være den som stiller opp, som kjører hit og dit og som strekker deg lengre enn alle andre. Du må se verdien i den du er. Du må se verdien i deg selv og vite at du fortjener at noen andre strekker seg litt for deg, også.

Det er lov å prioritere seg selv. Og dette betyr ikke å bli egoistisk eller narsissistisk. Dette betyr ikke å slutte å elske eller slutte å gi av deg selv til andre mennesker. Dette handler om å søke å akseptere seg selv slik man er, og lære å elske seg selv. Mennesker som har det godt med seg selv tror jeg er de aller beste medmenneskene i vårt samfunn.

Jeg tror vi alle kan bli påmint dette. Og jeg tror aldri vi kan få høre det nok:

Du er elsket.

Du hører til.

Du er bra slik du er.

Tørr å strekk deg da! Tørr å reis deg! Tørr å være deg! Og aldri glem at den du skal leve med resten av ditt liv, faktisk er deg selv. Du er verdt å elske.

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.