Et tema som er så sårt, så vanskelig å sette ord på uten å si noe feil, men så viktig.

Ingen fasit på hva som er rett og galt å si, noe som er rett for deg kan være feil for meg.

Selvmord, et ord som blir mer og mer vanlig å høre om, kanskje mest av alt fordi vi tørr å snakke om det på en annen måte enn før.

Det er bra vi tørr å snakke om det, bruke de store og forferdelige ordene som bare for få år siden ble skjult, gjemt bort og dyttet langt vekk i de fleste samtaler. Vi tørr i større grad å se realiteten istedenfor å gjemme den bort i falske ord.

Vi blir aldri ferdig med å snakke om selvmord, så lenge selvmord skjer må vi snakke om det. Vi må snakke om det høyt så alle hører, vi må sette ord på de tankene som spinner rundt i hodet på flere av oss.

Vi må få frem at selvmord verken er fint eller greit, vi må tørre å skildre hvor mange som vil bli berørt hvis akkurat du velger bort livet.

De som sitter der igjen med så mange spørsmål som aldri vil bli besvart, de som holder taler til sine barn, venner eller foreldre.

Hva skal man egentlig si om noe så ubeskrivelig?

Pårørende trenger en avslutning, de har ikke noe annet valg enn å godta det som har skjedd, for det er for sent å endre.

«Nå fikk du endelig fri fra din smerte» er ord som ofte kan stå i en dødsannonse. Her er det en stor forskjell på om den avdøde er en 90 år gammel dame som har levd et langt, fint liv og som sovnet stille inn, eller om det er en 20 år gammel jente som ga opp i øyeblikket.

Så sitter den beste venninna til den 20 år gamle jenta der i begravelsen, hjelpeløs over at hun ikke rakk frem i tide. Legger skylden på seg selv, klarer ikke få tankene ut av hodet. Tankene om hva hun kunne gjort annerledes, hva hun kunne sagt og tankene om hvorfor. De tar så stor plass, for hvorfor skal hun nå holde ut når hennes beste venn ikke klarte.

Ordene i dødsannonsen brenner seg inn, «Endelig fri fra din smerte», ordene som trigger. Den skjulte smitteeffekten som kan være så mye større enn vi kanskje tror.

Men husk at det øyeblikket der du sitter og tenker at døden er eneste utvei. Det øyeblikket vil gå over, følelsene vil ikke forsvinne men de vil bli svakere, hvis du bare holder ut i det øyeblikket der alt er håpløst. Jeg skal ikke lyve, du vil kanskje komme tilbake til det øyeblikket igjen. Kanskje vil du oppleve den samme håpløsheten flere ganger, men prøv å husk at du kom deg igjennom det sist. Du klarte å kjempe deg igjennom, og du vil klare det igjen.

Vi blir stadig påminnet hvor mange flotte sjeler selvmord tar fra oss. Sist Ari Behn, og så mange flere i stillhet. Hver gang vi hører det brutale ordet i medier så våkner noe inni oss. Vi blir minnet på hvor brutalt livet kan være i kriser, det er så viktig å huske på dette i det daglige ikke bare i de største krisene.

Ta deg den lille ekstra tiden i hverdagen til å gjøre noe du liker, behandle de rundt deg med respekt, du vet aldri hva de bærer med seg. Dine ord kan redde liv, vis at du bryr deg og at du er der. Vær åpen for det ukjente, kanskje vil du bli overrasket og lære noe nytt.

Vi trenger ikke flere påminnelser om hvordan selvmord kjennes på kroppen, vi trenger en påminnelse om hvor unikt hvert eneste liv er.