Fra tidlig alder har jeg følt et ansvar for å forme mitt eget liv. Jeg var allerede tidlig i tenårene opptatt av å ha en fremtidsplan, velge meg ut en vei og satse hardt for å komme meg dit jeg ville. Få til det som folk ikke trodde jeg kom til å få til, være noens inspirasjon, være noen som «klarte det», mot alle odds. Jeg skulle ønske noen fortalte meg at jeg ikke trengte å ta det ansvaret om å være «inspirasjonen», være den som klarte det selv mot alle odds.

Dette er et innlegg som sitter langt å inne for meg å skrive. Fordi jeg må gi så mye av meg selv, avsløre meg selv litt for å sette ord på noe som er viktig å snakke om. Fordi jeg har lenge følt på og føler til tider enda på et press, en klump i magen og en frykt for å bli avslørt.

Avslørt som ikke så dyktig, ikke så glad, ikke så vellykket. Avslørt som mislykket. Jeg er redd for ikke å være bra nok og god nok. Det er nok en frykt mange på min alder har, funksjonshemmet eller ikke, men det som skiller min frykt fra andres er at jeg er redd for å bekrefte fordommer.

Jeg har en funksjonsnedsettelse og til den er det knyttet mange fordommer, fordommer som at jeg er mindre kompetent, at jeg er trist, isolert, garantert litt deprimert og i hvert fall ensom. Dette er bare noen av mange fordommer man møter hver eneste dag. Jeg var i en alder av tretten/fjorten år redd for å bli «bare funksjonshemmet», å ikke bli sett på som noe annet enn «velferdsprosjektet». Jeg kjempet mot et evig jag om å bli definert som noe mer.

Jeg trodde jeg kompenserte for funksjonsnedsettelsen min og kan av og til føle på det ennå. Men jeg er nå mer bevisst på nå at det er ikke funksjonsnedsettelsen min jeg føler jeg må kompensere for. Det er diskrimineringen og fordommene knyttet til det å være funksjonshemmet. Jeg opplever ofte når jeg er ute at folk henvender seg til vennene mine fordi de ikke tror at jeg er kompetent nok til å føre en samtale, om jeg søker på en jobb føler jeg at jeg må jobbe enda hardere og være enda bedre for å bli valgt, selv om om jeg er like kvalifisert.

Jeg får ofte kommentarer som at «det er så fint at du kom deg ut i dag» og jeg hører ofte at det er så fint jeg smiler og er så glad til tross for hvilken situasjon jeg er i. Hver gang slike ting skjer går jeg inn i rollen som pedagog og gir et ordentlig svar på hvorfor jeg ikke er trist, at de kan henvende seg til meg fordi jeg kan svare for meg selv eller at man kan leve et selvstendig og normalt liv selv om man har en funksjonsnedsettelse. Tenk hvor mye tid diskriminerte grupper bruker på å kjempe mot diskriminering og å forklare hvordan ting henger sammen. Kan jeg ikke bare få lov til å være en 19-årig student?

Det er en stor mangel på representasjon av funksjonshemmede i samfunnet i dag. Når vi hører om rollemodeller er det gjerne de som er heltene, de som blir sett på som «unntaket», de som hverken er triste, isolerte eller ensomme. De som isteden klatrer fjell, har vunnet priser eller har en enestående karriere. Da blir gjerne den som er funksjonshemma en kilde til inspirasjon fremfor å bare få være et menneske. Jeg føler ofte på et press om at man må være enten eller. Enten så blir man mislykket, ensom, isolert, en trist historie eller så er man en stor inspirasjon og unntaket. Jeg tror ikke det er så mange som passer inn i disse kategoriene, hemma eller ikke.

Opp igjennom tiden har all diskriminering startet med at en gruppe med mennesker, lar noen andre definere hvem de er og ikke minst at man selv starter å tro på andres oppfatning av hvordan man selv er. Det er ikke slik at man er enten eller. Man må få være den man vil være. Få heller fordommene og diskrimineringen fram i lyset, og slutt å gi ungdom ansvaret for å lære opp folk i folkeskikk.