Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å roe ned. Du vet, i form av alt jeg ønsker og skal få gjort i løpet av livet. Det er så mye jeg har lyst til å få til, så mye å rekke - og dessverre så kjenner jeg på at det er alt for lite tid til å gjøre det på.

I en alder av 26 år har jeg fått til et godt og fint liv for meg selv, med egen leilighet, snart ferdig utdannet og med den mest fantastiske ektemannen noen kunne ha bedt om. Jeg har gode, ekte venner, en herlig familie, masse drømmer om framtida mi, og kjenner at jeg har det godt.

Likevel har jeg en indre driv i meg, en som ikke får nok. Det er en driv som handler om det å reise og om å gjøre. Jeg vil reise verden rundt og oppleve alt jeg kan oppleve - ja, mest mulig - før det er for sent.

Og hva er for sent? Jeg vet ikke helt. Jeg frykter at livet mitt bare skal gå forbi meg. At jeg plutselig sitter der med en fast jobb mandag-fredag som jeg ikke får eller kan ta fri fra fordi jeg må tjene penger til å leve og ta vare på 2-3 barn og beholde et hus som vi låner penger av banken for å få «eie».

Jeg ønsker å gjøre alt. Jeg ønsker å klare alt. Jeg vil skrive bøker, jeg vil bli god i fotografi, jeg vil lære å spille piano og skrive sanger. Jeg vil backpacke i Sør-Amerika. Bade i en varm kilde på Island. Gå over Nord-Englands nydelige natursletter. Besøke Afrika, Nepal, Japan og Kina. Jeg vil oppleve Norge også. Mitt eget land. Kjøre fra nord til sør og sør til nord.

Og midt oppi alle disse reiseplanene og drømmene har jeg lyst til å ha en rolig hverdag i et lite hus på landet sammen med Daniel, en liten katt, et par kaniner og med barna våre som løper rundt i hagen og mangler det som kommer med alderen: bekymringer for framtida. Og forhåpentligvis vokser de opp med det jeg rett og slett ikke klarer å gi slipp på: store drømmer, et vilt framtidshåp og en optimisme om at man kan gjøre alt.

Livet er langt og man har tid. Og man bestemmer selv hva man vil med tiden man har fått.

Helt til du plutselig sitter der, voksen og på vei inn i en firkantete hverdag full av rammer og timeplaner som ikke går opp, og tenker: Jeg vil gjøre mer. Jeg vil oppleve mer. Reise. Leve. Jage øyeblikk. Være impulsiv. Stå på toppen av et fjell og skrike i rent lykkerus. Kjenne den norske vinden ruske meg i håret. Kjenne en varm bris ved sjøen i Asia. Kjenne lukten av spennende krydder og urter i India. Bade føtter i sjøvann. Se solnedgangen. Se soloppgangen. Møte mennesker som tenker og er annerledes enn deg selv.

Da jeg var yngre syntes jeg alltid at «Pippi Langstrømpe på rømmen» var en inspirerende film. Jeg syntes det så gøy og spennende ut og bare pakke med seg en sekk, en nistepakke og bare dra. På bilturene med familien satt jeg alltid og beundret trærne og den tette skogen og så for meg at jeg skulle forsvinne der inne og «rote meg bort». Jeg trodde nemlig skogen skjulte hemmeligheter, rare vesener, magi og eventyr - slik det gjorde i eventyrene fra Asbjørnsen & Moe.

Jeg tenker jo litt slik i dag også, faktisk. At det er så mye mer. Så mange eventyr som venter.

Og rekker jeg alt? Rekker jeg noe som helst? Jeg sier det til meg selv hele tiden, at jeg bestemmer selv. Men likevel sitter jeg her og er stressa. For jeg er 26 år og må begynne å gjøre noe nyttig snart. Jeg må begynne å være nyttig. Stå for noe nyttig.

Men alt jeg drømmer om er å pakke en sekk og dra på eventyr, ja slik som Snusmumrikken fra Mummidalen, han som bare reiser avsted hver vinter for å søke eventyrene og menneskene og nye omstendigheter. Men han kommer alltid tilbake igjen. Det gjør vi vel alle.

Jeg nærmer meg eksamen. Jeg nærmer meg bachelorgrad. Jeg nærmer meg en hverdag styrt av noe annet enn forelesninger og seminarer. Jeg nærmer meg en hverdag som jeg styrer helt selv. Og hva skal jeg gjøre da? Hva skal jeg bruke tiden min på?

Burde jeg ikke da bruke tiden min på ting som gjør at livet mitt former seg slik jeg ønsker å ha det? Hvis det faktisk er meg selv som bestemmer, mener jeg? Er vi mennesker virkelig skapt til å holde på sånn som vi gjør? Jobb og A4, boliglån og billån, fellesferie. Vi har jo bestemt det sånn. Det er sånn vi vil ha det. Vi som råder jorda har bestemt at vi skal begrense oss, at vi skal gå inn i denne samfunnskontrakten om å gjøre ting slik og sånn, for det er sånn det må være for at det skal fungere.

Men hvorfor er det da så mange som sliter med depresjon? Angst? Meningsløshet? Så mange som sliter med å finne mening med livene de lever, som enda ikke vet hva de skal bli når de blir stor – i en alder av 47.

Jeg ønsker å flytte på meg og oppleve – ja, geografisk – men også mentalt. Utvikle meg og tenke annerledes på det som er satt. For jeg vet ikke helt om jeg noen gang kan bli lykkelig av å følge normene for et godt liv. Jeg er kanskje litt for rastløs, litt for nysgjerrig, litt for impulsiv. Jeg liker orden og struktur, og jeg skriver lister daglig. Men den indre driven er der, likevel, den som kaller meg ut og frem og beveger ved mitt indre. Den som sier at jeg må være litt som Pippi på rømmen, litt som Snusmumrikken, forsvinne inn i en skog og søke eventyr.

Men kanskje tar jeg feil. Kanskje søker og ønsker vi A4 fordi det ikke er så mye risiko i det, og fordi det er trygt og vi vet hva vi går til. Og vi vil vel kanskje aller helst ha det stabilt og trygt, ikke sant? Føle oss trygge og i kontroll? Så for alt jeg vet, ender jeg kanskje opp med de samme rammene som jeg så desperat forsøker å unngå. Og ikke fordi jeg må, men fordi jeg en dag kjenner at det er nettopp det jeg ønsker. Hvem vet?