Det er så slitsomt å henge med. Det er så mange løgner ute og går. Det er så mye fasade, så mange fremstillinger av det perfekte liv med den perfekte kropp med den perfekte jobben med det perfekte, stilrene hjemmet og de perfekte fritidsaktivitetene. Det er som om vi selger alt vi er til vår fasade, som om vår verdi som menneske og samfunnsindivid måles i hvordan vi fremstiller oss selv for de rundt oss.

Og er jeg virkelig så lett å lure? Kjøper jeg det du selger meg? Tror jeg på alt du sier? Jeg er en del av det, jeg også, vet du. Jeg er med på å skape et samfunn som konkurrerer med de rundt om å ha et liv som er verdt å skryte litt av. Hvorfor? Hvorfor gjør vi det? Vi vet jo at det ikke er sant når vi tenker oss godt om. Det er en illusjon som vi skaper oss. Vi vet at det ikke er ekte, men vi ønsker likevel å ta del i det. Vi etterligner og avbilder det vi ser for oss er det perfekte: vi poserer og legger på filter og gjør det vi kan for å få det til å se ut som at vi har alt på stell. Men tingen er likevel, at vi er alle mennesker med følelser som går opp og ned – og det er faktisk umulig å ha det bra hele tiden. Til og med naturen, så ekte og ærlig som den er, har dårlige og ukontrollerte dager.

Men når det da endelig blir vår, sola titter frem og viser oss sitt aller beste seg, er alle dårlige dager med drittvær tilgitt. Vi velger å fokusere på det som er bra. Vi velger å nyte sola når den først er der. Og det er vel nettopp det vi holder på med via sosiale medier, er det ikke det? Vi prater om sola, den deilige, fine sola som alle elsker – for den gir bedre humør enn det å fokusere på regnværsdagene.

Men det betyr ikke at de dårlige dagene ikke er der. Det er bare at vi har lyst til å fokusere på det som er fint. For når jeg velger å publisere et bilde på Instagram, er det for å vise de øyeblikkene som jeg liker og er stolte av. Jeg publiserer ikke bildene fordi jeg ønsker å lyve til deg og fremstille livet mitt på en måte som ikke egentlig er sann, men fordi jeg ønsker å dele nettopp dette fine øyeblikket med deg. Nettopp det øyeblikket som er verdt å ta vare på i form av et lite, kvadratisk bilde med en tekst til.

For de vonde dagene, de slitsomme, de dagene jeg ligger hjemme med fett hår, slapp kropp og tørr hud, orker jeg ikke å vise verden at jeg eksisterer. Men jeg eksisterer likevel. Jeg er her, puster og lever. Det er bare at jeg vil være litt for meg selv – jeg og min Netflix og tusen kopper te, i joggebuksa med et godt pledd i den lille, blå sofaen min. Litt i fred, litt meg selv, litt autentisk og ekte og stygg i mitt eget. Og det må da være lov å legge ut et bilde på Instagram uten å måtte rettferdiggjøre seg hele tiden? Uten å måtte unnskylde seg for at livet ditt ser så perfekt ut? På slike plattformer som Instagram får vi lov til å skape et hjem for vår visjon av oss selv og vårt liv. Vi får lov til å late som om vi er ekstremt lykkelig og tilfreds, og at det ikke finnes noe som helst galt med verden.

Og det trenger ikke nødvendigvis å være noe galt i det. Jeg elsker å publisere bilder på Instagram og dele øyeblikk med dem som følger meg, ja, til og med få mulighet til kanskje å inspirere noen. Men det er viktig for meg at du får vite at det er en illusjon. Hele greia er en illusjon. Vi vet det. Vi vil bare late som om vi ikke vet det. Det er som et magitriks – et triks som vi ønsker å være en del av. Vi ønsker å bli lurt. Vi ønsker å bli forført. Og noen ganger er det greit å spille med, etterlate en kommentar på et bilde og late som at vi kjøper det. Selv om ingen av oss egentlig gjør det.

Men jeg kunne, slik som kanskje du, vært flinkere til å være litt mer ekte. Våge å vise at ikke alt er bra hele tiden. Vi vet det jo godt, alle sammen, så hvorfor kan vi ikke da stå sammen om de dagene?

Ja, jeg skulle av og til ønske at livene jeg og vi fremstiller på sosiale medier var litt mer ekte. Litt mer nært og familiært. Litt sånn, «dette er livet, på godt og vondt» – for slik kan mennesker komme nærmere hverandre. De erfaringene man gjør seg i livet er det garantert noen andre som har hatt før deg. Men hvordan skal du kunne vite det, du som ikke deler? Du som holder dine feil og mangler, dine skamfulle synder, dine svakheter og vonde opplevelser skjult fra de rundt – du som heller velger å publisere et bilde av at du smiler i sola med en deilig is i vårsola – et bilde tatt for et år siden. (… noe ingen vet, for det er jo du som bestemmer hva du skal publisere og dele).

Men kanskje trengs de bildene hvor du smiler og spiser is og skriver at livet er fint, selv når du kjenner at det stormer rundt deg. Det blir som et fokusskifte. Litt sånn, «ja, livet er litt dritt, men jeg vet at det finnes lysere dager i vente…» Og andre dager – andre dager kan det hende det trengs at du er litt ærlig og tør å vise at livet ikke bare er fint. For det er det ikke, og det kan vi ikke forvente heller.

Så her er en liten head's up til det å være autentisk. Ja, det å faktisk – om så bare en gang iblant – slå seg ned med sannheten av den ekte situasjonen av et bilde i stedet for det oppsatte smilet med den oppsatte poseringen. Her er det! Her er livet, her er meg. Det er ikke bare bra hele tiden, men det kan være innmari fint! Noen dager skinner sola så sterk og deilig, og isen smaker så himla godt at livet faktisk føles så fint som på det ser ut som på det bildet jeg publiserte på min Instagram. Og da er det lov å smile stort og skrive «livet er fint.»

For det er jo det, som regel. Men det er ikke bare fint hele tiden – og det er vel kanskje det jeg savner at vi skal huske på av og til. Og kanskje være litt mer åpen om av og til, slik at vi ikke glemmer at vi er mennesker. Mennesker kan aldri bli eller ha det helt perfekt. Ikke alltid, i alle fall. For om du har dager hvor livet føles litt slitsomt og kjipt, så skal du vite at det er flere som har det sånn – selv om instafeeden vår sier noe helt annet.