«Hvorfor gleder vi oss til neste sesong av livet, når alle sesongene er like kjedelige?»

En kompis kom med dette utsagnet. Kommentaren traff meg, for det er nettopp dette jeg har kjent på i lang, lang tid nå. Det å ikke helt se lyset i enden av tunnelen, men samtidig strekke meg etter det, som for å få et lite snev av det, om så bare et lite lysglimt. Og fremtidshåp er jo viktig. Kritisk, omtrent, for å klare å fortsette å leve. Man trenger jo å kjenne at fremtiden er lys og optimistisk. Man trenger å vite at man har gode ting i vente.

Men denne kommentaren var en bekreftende kommentar som sa meg at vi er flere som tenker slik som meg. Og samtidig var det en oppvekker for meg! Jeg personlig har stadig blikket festet fremover og på det som kommer. Det er vel noe som hører til med det å være ung og lovende. Verden er åpen og mulighetene mange. Så ja: «Hvorfor gleder vi oss da så mye til neste sesong av livet, når alle sesongene er like kjedelige?»

Så kan man selvfølgelig snu på sitatet. «Hvorfor glede seg til neste sesong av livet, når det er så mye bra å hente fra den sesongen du er i nå?» En optimistisk måte å se livet på. For hvorfor driver jeg å ser frem hele tiden? Er det noe spektakulært med fremtiden? Og hvorfor har jeg det tankesettet? Hvem er det som har spikret ideene i meg om at noe der fremme skal snu opp/ned på min tilværelse og gi meg det livet jeg drømmer om? Og hva er det livet jeg drømmer om, egentlig? Hvem vet det, liksom? Jeg har det jo egentlig nok så bra akkurat nå, når jeg tenker meg om…

Selvfølgelig skal vi glede oss til ting som kommer. Jeg tror det er noe håp i det, og en glede i det å ha noe å se frem til, være det langsiktige mål og hendelser, eller det å glede seg til godteposen på lørdag. Men jeg problematiserer også dette fremtidsrettede synet, denne fremtidsfokuserte måten å leve livet på. For har du tenkt over at du aldri kan leve i verken fortid eller fremtid? Har du noen gang tenkt over at det eneste stedet du noen gang kan eksistere i er … vel, nå? I det øyeblikket du lever akkurat nå?

Det å ha en plan for framtiden er en god motivasjon og et håp som jeg også, slik som sikkert du, holder fast ved. Vi sparer kanskje penger, tar utdanning, utvikler prosjekter som vi en dag skal presentere… Det er noe i oss som stadig ønsker å vokse og utvikle oss. Og det er flott, syns jeg. Men jeg tror grunnen til at vi gjør det er fordi vi ønsker å skape oss et godt liv når fremtidens «nå» kommer. For nuet eksisterer alltid, og du kommer aldri ut av det.

Jeg har jo selv fullført flere perioder av livet mitt, være det barneskole, ungdomsskole, videregående, universitetet… Epoker i livet som har som fokus å forme meg, men videre også gi meg et håp for fremtiden. Jeg brukte tre år på en bachelorgrad som skulle gi meg et godt liv i dag. Og nå er jeg her, i dag. Nå er jeg her, i nuet. Og fortsatt nå strekker jeg meg mot fremtiden og det som kommer.

Det er jo dit vi går, alle sammen. Vi lever i en kronologisk tid, hvor vi måler tiden ut i fra fødsel og død. Og vi går frem og frem og frem, helt til tiden er brukt opp. Det kan virke som at vi mennesker stadig er i bevegelse, og jeg tar meg selv i undre på om vi faktisk ønsker det slik? Jeg håper jo det, at det kommer fra vårt indre behov for å utvikle oss. At det ikke handler om at vi tror det venter noe bedre på den andre siden. Gresset er sjeldent grønnere, nemlig. Det tror jeg mange av oss har lært. Kanskje må vi, i klisjeens dyrebare navn, lære å vannet gresset under føttene, først og fremst? Kanskje må vi bli litt flinkere til å tenke over hvorfor vi er der vi er nå, og huske tilbake på den tiden hvor vi satt og drømte om dagens nå?

Til tross for at det å ha en fremtidsplan er vel og bra, så tenker jeg likevel at det kan være vanskelig å leve lykkelig og tilfreds i øyeblikket om vi bare strekker oss mot og fokuserer på det som kommer. Noen ganger er det viktig å være litt ufornuftig, tror jeg. Hva har du lyst til å gjøre akkurat nå? Hvordan har du lyst til at dagen din skal se ut?

Man kan vente på at livet skal falle på plass, men altså, falle på plass til hva da? Jeg har selv gledet meg til å bli ferdige med visse epoker i livet. Endelig ferdig med videregående. Endelig ferdig med graden min. Men jeg erfarer at tankene stadig strekker seg videre, selv etter å ha nådd høydepunktene. Det hele handler om hvordan vi griper øyeblikket og det som eksisterer nå. Fremtiden kommer, om du så venter og gleder deg til den eller frykter den. Men øyeblikket her og nå får du aldri tilbake. Og livet er fullt av dem. Ja, det er faktisk alt livet er! Øyeblikk i nuet, akkurat her, akkurat nå.

Kanskje kan vi gjøre begge deler? Kanskje kan vi glede oss til fremtiden, ta gode valg i dag som påvirker fremtiden vår og som vi vil takke oss selv for senere – men samtidig, midt i planlegging av det som kommer, stoppe opp og nyte det du har foran deg akkurat nå?

Jeg har en plan for fremtiden jeg og. I morgen skal jeg på jobb. Jeg må snart handle julegaver. Jeg må fullføre ditt og datt, forberede klasser, lage koreografi til danseklasser, møte de vennene jeg ikke rakk å møte forrige uke. En dag skal jeg kjøpe meg et hus, reise til de stedene jeg enda ikke har besøkt og kanskje få barn?

Men det får jeg tenke på senere. For meg, akkurat nå? En god kopp kaffe og en film, på en helt vanlig formiddag. Og det føles enormt godt, akkurat nå!

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.