La meg ta dere med på en reise tilbake til en mer primitiv tid. Det var Discman og Super Nintendo, nei til EU og ja til knappebukser og FILA-sko. Jeg spilte høyreist, fiskende spiss på Madla 1–86 med seriøse utfordringer når det gjaldt både motorikk, evne til å break a sweat og til å ikke feire som en ny-klint sytten-åring hver gang jeg fikk siste tådaskudd på ballen før den fant nettet.
«Slik får du perfekt hud, hår og alt»
Vi måtte til gitte tider gjøre tre aktiviteter som ikke befant seg på mitt unge sinns topp ti: Jogging, å være utbytter og loddsalg.
Min resistans til tross, det bar ut på den restaurerte landeveien på Madlamark for å sanke kronestykker og navn. Loddboken skulle fylles opp, med vage lovnader om at faren til Kristine, Petter, skulle stikke av med førstepremien; Kilimanjaro-sykkel med 21 gir.
*Dingdong* «Hei, om atte du har lyst til å kjøpe lodd til inntekt for Madla idrettslag og saueoppdrett?»
«Lodd? Nei, ikke nå. Nå ser jeg på fjernsyn!»
«NEI TAKK!»
«Madla!? Heia Vidar! Brenn!»
Teknologiske «nyvinninger» som er (litt) oppskrytte
Avvisningene kunne telles på flere barne-never. Ingenting som ikke kan katalogiseres som lærdom og forberedelse på inntreden til voksenlivet.
Bøkene ble som regel fylt opp til slutt. Sist jeg så Petter kjørte han Mercedes ML, så det kan tenkes at sykkelen med 21 gir gikk til noen andre. Jeg gjorde hva jeg kunne.
Jamfør Facebook-feeden min, så er oppsøkende loddsalg i beste Hotel Cæsar-tid nå blitt en smule avleggs, og er blitt erstattet med at mor og far har supertilbud på europaller med myke papir som rengjør stjert og preventerer hemoroider i de tusen hjem i ni år fremover.
«Jens Emanuel og Sara Othilde selger toalett- og tørkepapir. Ni hundre ruller for en slikk og ingenting. Jeg kan levere det hjem til deg neste tirsdag!»
«Bæ, bæ, kjære far, har du no’ papir? Ja, ja, kjære venn, jeg har bilen full! Dasspapir til far, dasspapir til mor, og to bambus-strøøømper til bitte lille broooooor!»
Mathilde (26): - Jeg er gørrlei av kroppspresset. Likevel er jeg med på å fremme det, jeg også
Og mens vi vippser våre skarve kroner for at bonus-pappas take away-service skal fylle opp matbod, gjestetoalett og garasje med snåttapapir så bidrar vi til å fylle saftflaskene til den oppvoksende slekt mens svetten sildrer galant innenfor de nye draktene deres.
Det er flott å bidra. Grasrota, som vi sier.
Og jeg kan jo i min forstand se for meg at 38-pakning med dassrull blir en tanke knotete når ni-åringer skal bedrive oppsøkende dørsalg hos fru Löevenkrantz i nummer 19.
Marie (20): - Vi trenger en digital helsesøster – også for studenter
Både kjeks, strømper og dasspapir er forbruksvarer. Og av helt forståelige grunner er vi ikke blitt så idealistiske at vi nekter å handle slikt over nett fordi vi har et nært forhold til ren lokale Remaen.
Selv har jeg en viss patologisk aversjon mot å handle dasspapir i butikken. Jeg er mann, og det fins to ting jeg kan bruke Lambi-lignende anordninger til, men ingen av dem noe jeg har behov for å flagge unødig med.
Men jeg er nokså sikker på at om det skulle melde seg en akutt biologisk trang til å ha tilgang på 36 ruller med toalettpapir, så er ni dagers leveringstid litt i overkant.