Red. anm: I dokumentarserien Søsken følges seks familier hvor en av søsknene er alvorlig syk eller har andre store utfordringer i livet. I onsdagens episode ble TV-seerne kjent med 17 år gamle Hannah. Hun er helt avhengig av hjelp fra assistenter etter en rideulykke, men hun får ikke den assistansen hun trenger for å leve det livet hun ønsker.

Fra en 17 åring til en 17 åring

Hei Hannah, jeg så Søsken i går på tv2 og jeg kjenner jeg blir forbanna, jeg kjenner jeg blir fortvilt og motivert. Motivert til å kjempe for at ungdommer som deg og meg skal få være den beste versjonen av oss selv. En versjon som vi kan være stolt av, ikke en versjon der man gang på gang må gjøre seg stakkarslig, hjelpeløs og annerledes.

For ja, vi er annerledes du og jeg Hannah, men det er ingenting i veien for at vi skal ha en uforglemmelig jentekveld, ridetur eller en date med den store forelskelsen. Vi har akkurat like mye utbytte av frihet som alle andre mennesker, det er bare at imellom deg og meg og vår frihet er det et bindeledd, dette bindeleddet er assistansen vi har behov for.

Men, slik som det er i dag er man nødt til å argumentere for hvorfor man ønsker å leve, hvorfor man ønsker å le med sine nærmeste og engasjere seg i det man tror og brenner for. Fordi det finnes mennesker som tror at deg og meg Hannah, kun trenger hjelp til å eksistere og så lenge vi får det burde vi holde kjeft. Og ja, jeg skulle ønske at vi kunne holde kjeft fordi det er så innmari slitsomt å kjempe den kampen.

Måtte argumentere til saksbehandlere om hvorfor du fortjener et verdig liv, måtte fortelle om hver minste ting du ikke klarer, i stedet for alt du kan klare, bare med en assistent, du må gjøre deg ynkelig, hjelpeløs og stakkarslig, i stedet for sterk, vakker og unik som jeg og så mange ser at du er.

Du er ikke alene Hannah.

Jeg vet, hvordan det er å grue meg til jeg blir atten. Jeg vet hvordan det er å måtte tenke på fremtiden min ut ifra et liv med nok assistenttimer som jeg muligens aldri kan få. Jeg vet hvordan det er å måtte lyve til venninnene mine at jeg ikke kan bli med på den festen fordi jeg atter en gang ikke har tid, men egentlig ikke har nok hjelp. Jeg vet, hvordan det er å ha lyst til å brøle til saksbehandlere at de ikke forstår og til slutt så vet jeg hvordan det er å ty til tårene fordi man rett og slett ikke klarer mer.

Men vi Hanna, du og jeg. Vi må brette opp ermene og kjempe for oss selv, og for alle ungdommene som ikke får friheten de fortjener.

Jeg er fungerende leder i Norges Handikapforbund Ungdom og daglig får jeg meldinger og telefoner fra fortvilte ungdommer.

Det er ikke rett at ungdommer på tjue får beskjed av kommunen å gå med bleie fordi de ikke får nok timer til å gå på do.

Det er ikke rett at ungdommer må legge utdanningen sin til side fordi da får de ikke nok timer igjen til å lage seg mat om ettermiddagen.

I hvilken verden er det rett å måtte velge mellom å være med venner og å ta vare på helsa fordi man ikke har nok assistenttimer til å gjøre begge deler.

Jeg har sett livsgnisten renne ut av øynene på ungdom fordi de er så slitne av å kjempe fordi ingen ser deres urett.

Fra en 17 åring til en 17 åring.

Ikke la dette skje med deg.

Jeg beundrer deg Hannah, for at du sammen med meg kjemper og ikke gir opp. Jeg synes du er utrolig sterk og jeg er stolt over å kjempe sammen med deg. Jeg håper samfunnet, saksbehandlere og politikere kan se at det å være funksjonshemmet betyr ikke å være et objekt, men å være et menneske.

Jeg håper at jeg og du skal få lov til å være ungdommer, ungdommer som kan være frie, erfare, lære og ikke minst feile.

Ungdommer som skal få lov til å være 17år, få lov til å leve, ikke bare eksistere.

Jeg tror virkelig samfunnet kan tjene på at vi kan bli de beste versjonene av oss selv.

Kjemp med hevet hodet, kjære Hannah.

Du gjør en god jobb, la oss nå sende jobben videre.

Marianne (17)

Er det noe som engasjerer deg ekstra mye? Skriv til oss! Send debattinnlegg til trd.by@adresseavisen.no