- Altså, vi kan snakke om Isfit etter hvert, men kan jeg få si noe først? Jeg elsker Trondheim, det er Norges fineste by. Og mennene der er flotte.

- Er du på mannejakt, altså?

- Selvsagt.

Sofie veksler mellom å fleipe og å snakke om sin egen diagnose, nemlig tourettes syndrom. Stemningen går raskt fra lett til alvorlig og tilbake til lett igjen. Hadde vi ikke visst at hun har tourettes, hadde vi neppe gjettet det. Hun bekrefter selv at inntrykket langt på vei er riktig:

- I media blir det fremstilt som at vi med tourettes må banne annen hvert sekund. Sannheten er at de fleste av oss lærer å leve med det. Jeg tar meg alltid sammen når jeg er ute blant folk, men når jeg kommer hjem kan det ta av, forteller hun.

I forestillingen "Ambisiøs og deprimert", spøker hun med akkurat det. Selve forestillingen skrev Sofie da hun satt i Uganda for noen år siden. Hun skulle egentlig skrive bok, men etter hvert som tekstene tok form skjønte hun at det ikke var bokmateriale. Det var for rett fra levra, for satt på spissen - ja, det måtte bare bli stand up.

Tenker mindre og ler mer.

Det er halvannet år siden Sofie holdt sitt første show. Nå har hun spilt på Latter, drar fulle hus - og får mulighet til å reise Norge rundt. Det er tydelig tittelen "Ambisiøs og deprimert" - har truffet en nerve i mange av oss.

- Mange dukker opp på showet fordi tittelen traff et eller annet. Umiddelbart virker den kanskje litt "clickbait", men det er forhåpentligvis bare umiddelbart. Jeg har vært bevisst på at jeg ikke skal gå i den typiske "åh, jeg er kunstner og så deppa"-klisjeen. Jeg deler erfaringer, men jeg ler også av meg selv og hvor selvopptatt jeg har vært. I dagens samfunn er det nærmest mote å være deprimert. Misforstå meg rett, selvfølgelig er det lov å være deppa, men noen ganger analyserer vi for mye. Min beste medisin har vært å tenke mindre og le mer, sier Sofie.

Vanskelig ungdomstid.

Sofie vokste opp i Grimstad på begynnelsen av 90-tallet, og dette er noe av det hun prater om i showet. Hun prater også om hvordan det har vært å vokse opp med to mødre. Hun beskriver barndommen sin som idyllisk, men videregående skulle bli en av de vanskeigste periodene i livet hennes.

- Jeg hadde nok med meg selv, det gjorde det vanskelig å konsentrere meg på skolen. Jeg droppet ut i 1. klasse, og måtte derfor bruke ett år ekstra på å bli ferdig. Det var tungt der og da, forteller Sofie.

I dag er hun utdannet lærer, men trives best når hun kan uttrykke seg, enten i tekst-form, eller ved å holde foredrag og stand-up. Når vi påpeker at hun har gjort mye for sin unge alder, virker hun oppriktig overrasket.

- Å, synes du det? Jeg tenker ofte at jeg burde gjort mer, men det er kanskje bare en del av mitt selvpåførte press. Mange tenker nok at jeg ser ut til å klare meg bra, og sett fra utsiden har jeg kanskje det. Tourettes og depresjon dominerer ikke livet mitt lenger, men det hender fortsatt at jeg har tunge dager, hvor jeg tar meg selv i å tenke "shit, så dritt det er at jeg har tourettes, livet hadde vært så mye bedre uten."

Kødder med seg selv.

Kveldens show handler altså om Sofies eget liv. Selv om hun deler mange indre tanker, er hun bevisst på å være personlig og ikke privat. Sånn sett hjelper det at det er stand up hun driver med. Folk skal tross alt først og fremst le, ha det gøy, og gjerne dra hjem med nye perspektiver.

- Showet handler om alt fra legning til psykisk helse, feminisme og generasjon prestasjon. Det er på en måte innpakket samfunnskritikk, samtidig som det også er en formaningstale til meg selv.

- Skal man le eller gråte, er et kjent uttrykk. Har du latt deg inspirere av det?

- Haha, når du sier det, er det vel det som er moralen her, og det er kanskje mye sant i det. Når livet blir for kjipt må man bare le til slutt for ikke å bli altfor selvmedlidende.