Sist snakket vi med Markus Nymo Foss (23), som bestemte seg allerede på ungdomsskolen for at han ville bli fotograf.

Denne gangen har vi intervjuet vokalist i Venner og programleder i Radio revolt, Sofie Retterstøl Olaisen (25).

Kjenner du et ungt jobbtalent som burde være med i denne serien? Tips oss på trd.by@adresseavisen.no.

Hva og hvor studerer du?

- Jeg studerer for tiden PPU (Praktisk pedagogisk utdanning) ved NTNU for å bli lærer i musikk og spansk.

Hva jobber du med?

- Den jobben jeg tjener penger på er en vikarjobb på ungdomsskolene i Trondheim, men de jobbene jeg elsker og som jeg håper å tjene penger på om ikke lenge, er jobbene som vokalist og musiker i trondheimsbandet Venner og programleder i Radio Revolt. Jeg jobber også som lydtekniker noen ganger, og det er veldig stas!

Fortell om bandet?

- Jeg begynte som vokalist i Venner i 2013, da flesteparten av bandmedlemmene gikk på folkehøyskole på en øy sør for Bergen. På den øya bodde det 300 mennesker fast og det var 100 stykker på folkehøyskolen, så vi ble ganske fort det hippeste bandet på øya. Med selvtilliten på topp, og rimelig høye på oss selv, dro vi til Trondheim. Her har vi bytta ut litt bandmedlemmer, men vi møtes fremdeles hver tirsdag og torsdag for å skrive nytenkende musikk fra vår musikkverden av svart humor og kulturkritikk. Det vi er brenner for er å formidle historier. Det gjør at både tekst og musikk blir gjennomtenkt og selv den minste gitarulyd har en eller annen gjennomdiskutert betydning for oss i bandet.

Venner: Lars Ole Okstad, Odin Grimstad Skjærset, Sofie Olaisen, Kristian Lesjø og Viktor Kristensen Foto: Leikny Havik Skjærseth

- Vi er dritt lei av innadvendte band som står på scenen og stirrer ned på skotuppene sine, så det gjør ikke vi. Jeg står for eksempel på rulleskøyter og er gjerne ute og danser med publikum. Vi deler ut plastposer på en låt og en av tekstene våre er dagens nyheter, lest opp fra avis på scenen. Det skal litt til å formidle en historie med musikk, så vi gjør alt vi kan for å gjøre opplevelsen så stor som mulig for publikum.

Hvor lenge har du drømt om å være vokalist?

- Jeg drømte om å stå på en scene og å synge helt siden jeg spilte rollen som Victoria i oppsetningen klassen vår hadde av Victoria av Knut Hamsun i 7. klasse på kulturhuset i Grimstad. Det var innmari stort! Eller kanskje var det til og med helt fra da vi satt opp Grease på norsk (Sleik tror jeg det het) i gymsalen i 5. klasse. Jeg spilte den slemme jenta som også var kulest, i forestillinga vår het hun selvfølgelig «Bølla». Jeg rappa slapt på norsk og hadde på leppestift for første gang. Først skulle jeg bli musikalartist, men det viste seg ganske fort at jeg er en elendig skuespiller. Så da ble jeg vokalist i stedet.

Hva var din aller første jobb, og hvor gammel var du da du fikk den?

Jeg vokste opp i Grimstad, så det var ikke så rart at min første jobb var på fiskemottak. Jeg var ganske gira på å tjene penger, så jeg begynte vel å mase om jobb da jeg var omtrent 15 år. Jeg tror jeg tok arbeidsuka der og sånt, jeg var ganske på når jeg tenker tilbake på det.

Hva er den største tabben du har gjort på jobb eller under konsert?

- På scenen må det være da jeg skulle sparke et «ninjaspark» mens jeg sto på rulleskøyter midt under en låt. Skøyta som sto igjen på gulvet forsvant plutselig under meg og jeg ble sittende på rumpa. Heldigvis falt jeg nokså rytmisk, så jeg kunne fortsette sangen der nede på gulvet uten problem, og rumpa ble ikke så fryktelig blå heller.

Hva motiverer deg?

- Nye opplevelser motiverer meg. Alt som er nytt og uprøvd er spennende og må prøves. Som programleder motiveres jeg av å prate med nye folk, som kan fortelle meg noe nytt jeg ikke visste. Som musiker motiveres jeg av musikken vi ikke har skrevet ennå, men som bare venter på å bli skrevet. Og jeg motiveres av å stå på en scene. Det blir som en lukket rom mellom oss der på scenen og publikum der ute i salen, et øyeblikk som bare vi deler sammen. Det er rett og slett litt magisk, og alt bare flyter og er fint en liten stund. Så kan hverdagen begynne igjen etterpå, så lenge jeg kan få komme opp og puste inn litt musikk innimellom.

Hva er den største utfordringen med å være ung i musikkbransjen – og hva er fordelene?

- Bransjen er komplisert og vanskelig å komme inn i. Den er en klubb for de spesielt inviterte, og det er vanskelig å gjøre seg til en av dem. Men jaggu om jeg vet om det er så mye lettere for de som er eldre. Man blir jo kjent med folk etterhvert som åra går, men det er fortsatt en lukket klubb man vil inn i.

- Fordelene med å være ung er at du blir kjent med så utrolig mange rå artister som er i samme situasjon som deg selv, og skriver og spiller innmari spennende musikk. Det er mange muligheter for samarbeid og for å la seg inspirere.

Hvordan vil de du jobber med beskrive deg – og skiller det seg fra dine venners beskrivelse av deg?

- Jeg tror at jeg i en jobbsituasjon, som programleder, vokalist eller som lærervikar, gir jeg nok inntrykk av å være litt mer strukturert og ordna enn det jeg faktisk er. Alle som har sett klesskapet mitt vet at jeg er en litt mindre systematisk person enn jeg kanskje skulle ønske. Jeg tror vennene mine ser meg som mer spontan og kanskje litt vimsete. Jeg tenker meg sjeldent om to ganger. Men jeg tror at det de vil være enige om, er at jeg gjennomfører det jeg har bestemt meg for. Har jeg en plan pleier jeg som regel å få til det jeg vil, selv om det kan innebære hardt arbeid og sene nattetimer. Jeg gir meg ikke så lett!

Hva er dine beste tips for lykkes i bransjen?

- Det rådet som vi i Venner stadig får, og som jeg må gi til meg selv fra tid til annen også er: ikke gi deg! Fortsett med det du brenner for, hold ut og ha fokus på hvorfor du holder på med det du gjør: fordi det er gøy, og fordi du liker å gjøre det. Ikke fordi det er trendy, ikke fordi andre synes du er kul som gjør det og ikke for pengene!

Hvor ser du deg selv om ti år?

- Om ti år håper jeg ihvertfall at jeg lever av det jeg brenner for. Jeg håper at jeg er en kjent stemme på radio, og kanskje TV også, og håper jeg å ha spilt på mange store internasjonale scener med musikkprosjektene mine. Det er kjedelig å si, men siden jeg ikke er så forferdelig ung lenger må jeg kanskje legge til at jeg bør ha funnet meg en type og fått barn, hvis jeg skal ha barn. Og kanskje bor jeg et sted det er varmt, hvor jeg kan gå ut uten jakke om kvelden og bade i havet. Et sted hvor det ikke snør frem til slutten av mars, forhåpentligvis.

Hvor trodde du at du skulle være om ti år, for ti år siden?

- Hadde du sagt til 15 år gamle meg på fiskemottaket i Grimstad at jeg fremdeles om ti år ikke skulle ha jobb med en eller annen ok inntekt tror jeg at jeg hadde blitt ganske skuffa. Og 19-år gamle meg hadde vel håpet å være kjent på landsbasis med rockebandet som hun var overbevist om at var Norges beste, men ting tar tid, det har jeg funnet ut av. Man må senke skuldrene bittelitt, om man så har tenkt til å nå aldri så langt.

- Selv om 15 år gamle meg hadde inntrykk av at man må ha barn når man er 25, er jeg ganske glad for at jeg skal få leve enda noen år som fri og frank. Jeg trodde nok også at jeg skulle bo i utlandet, og det har jeg faktisk gjort. Jeg studerte et år i Chile, og det ser jeg som noe av det mest spennende, viktigste og morsomste jeg har gjort i løpet av de siste ti årene. Det pleier jeg å tipse så mange jeg kan om. Kom deg ut og se hvilken verden vi faktisk lever i!