Nesten som en mytisk figur dukket han opp, akkurat som en god spiss i boksen. Løven fra Singsaker var for de aller fleste litt ukjent. Det var nok mange som spurte seg selv: «Hvorfor han?»
I likhet med løver flest, biter han fra seg. Han er seg selv, på godt og vondt. Han er løven, men først og fremst er han Ole Sæter.
Det er mange som mener, eller har noe de skulle sagt om han. Det er han veldig klar over også, men han tåler det. Det er bare luft sier han, det kan ikke skade han. Slik var det ikke for tolv år siden. En liten tanke blir altoppslukende. Drømmen om å spille for favorittklubben sto i fare for å visne vekk.
Alt av rutiner forsvant. Han sov ikke, trente ikke og han spiste ikke. Ønsket om å være en del av noe, førte til at han sto utenfor. 15 år gammel begynner tankene å dominere hverdagen. Han utvikler angst og tvangstanker. Han blir veldig syk.
Farlig tanke
Når man er ung søker man popularitet og følelsen av å være en del av noe. Bekreftelse på at man hører til. Kanskje tilpasser du din personlighet til andre bare for å passe bedre inn.
Den selvtilliten Sæter utstråler nå og på fotballbanen var ikke der i skolegården. Han ville være som de andre. Han ville være «normal».
– I etterkant ser jeg på det som den skumleste tanken. Den tanken at jeg ville være som alle andre, tanken på at jeg ville være «normal».
– Det kommer jo aldri til å skje. Det tok lang tid før jeg forsto det.
Tankene til Sæter er noe helt annet i dag. Han er tro mot seg selv og ingen kan fortelle han hvem han skal være. Det vet han godt selv.
– Hvorfor skulle den tanken om å være «normal» definere meg? Det er nok det jeg kjemper mest for å «fjerne». For ingen er normale. Alle er unike og det er jo det som er fint med oss mennesker.
– Jeg har forståelse for at unge søker slike ting. Det å være kul var jo i hodet mitt også. Jeg vet nå at det er mye sunnere å jakte sin egen personlighet. Da står du støere senere i livet, uansett hva det måtte være.
Ble psykisk syk
Jaget etter å føle seg som alle andre fikk store konsekvenser for psyken til Sæter. 15 år gammel, blir han oppslukt i tanken på å være som de andre guttene på hans alder. Det utviklet seg til angst og tvangstanker.
– Det startet i det små. Jeg klarer ikke å peke på noe spesielt som forårsaket det. Jeg sluttet å spise, sove, og trene, og alt av daglige rutiner forsvant.
De daglige rutinene ble byttet ut med altoppslukende tanker om hvordan han utførte små, daglige oppgaver.
Han gikk ned trappen. Han telte skrittene. Ble det feil gikk han opp igjen. Han ble opptatt av å åpne og lukke døren på en spesiell måte. Han ble fokusert på de små detaljene rundt seg, og kunne bruke flere timer på å komme seg ut.
– Det var masse.
– Det oppleves jo nesten uekte, men det er en psykose, og det er virkelig hodet som bestemmer. Enten det er hva du tenker, eller hva du føler. Det blir ekstra tydelig når du er syk
Da han skulle sove måtte han ha en pute mellom beina, og albuen skulle ligge inntil veggen. Det ble en trygghet han ikke klarer å forklare, eller rasjonalisere i dag. Det han kan si var at det føltes utrolig viktig å ha den puten der.
– Det høres jo helt utrolig ut, men tvangstanker vil aldri gi mening hos andre.
Sæter er ikke alene om å ha slitt med mentale utfordringer. Det er mange menn som gjør det. Å normalisere det og å få menn til å snakke om det er en helt annen sak.
«Bror»
«Bror», er et nytt prosjekt fra bryteren Felix Baldauf. Målet er å vise at også menn, har følelser, og det er lov å slite mentalt. Det blir gjort med hjelp av historier, som viser at du ikke er alene.
Færre ungdommer i idretten: – Mange vil ha mer fritid
Fortellingene er mange. De er alle forskjellige. De er alle unike i sitt perspektiv. Likheten i fortellingene er at det hovedsakelig er mannlige perspektiv. Sæter er en av mange profiler som deler noe av sin historie der.
Baldauf beskriver at han var en stille, sjenert gutt, som ikke snakket språket. At en ni år gammel gutt, som kom flyttende fra Tyskland, følte seg alene i skolegården i Kristiansund er ikke vanskelig å forestille seg.
Da var det godt å ha en bror.
Felleskapet og idretten ble hans vei til felleskap. Han kaller seg en hykler fordi han ikke søkte profesjonell hjelp. Kanskje var han ikke klar over det for han oppsøkte en form for hjelp.
– Selv om dagene ble lange visste jeg at jeg skulle i hallen for å bryte. Det ble en pause fra alt.
Stereotyper forveksles med «normalen»
Åpenhet er ordet som utpeker seg som et nøkkelord. Skal unge menns mentale helse bli tatt på alvor, må det snakkes om åpent og ærlig.
Der har Baldauf vært i front i lang tid.
Dette har blitt til «Bror».
– Det er lov til å ha det vondt og en kamp bør sjelden kjempes alene. Dette er noe jeg vil jobbe med og for resten av livet.
Baldauf mener at mannlige stereotypiske fremstillinger forveksles med det vi kaller «normalen».
Tydelig vendepunkt
Sæter peker ikke ut en spesiell hendelse som kan ha forårsaket problemene han fikk. Det var en kombinasjon av flere tanker og følelser. Tanken om å være som alle andre ble altoppslukende. Vendepunktet derimot, der er han sikker.
– Vendepunktet er helt klart at jeg begynte å gå til psykolog. Der ble jeg møtt på en nøytral grunn med varme og forståelse fra en god person. Det var helt fantastisk.
Løsningen på problemet høres i dag latterlig enkel ut, smiler Sæter.
– Det høres enkelt ut nå når jeg ser tilbake på det. Jeg ble konfrontert med spørsmål rundt tankene jeg hadde. Hva er det verste som skjer hvis puta ikke er der? Jo, ingenting.
Det ble to tunge år istedenfor ti
Det må sies at det ikke var fult så enkelt, det kan bare virke sånn nå. Det var i realiteten to år med jobb for å komme seg ut av det. Sæter ble syk for tolv år siden. Hadde han tatt et annet valg, er han sikker på at det ville vært ti tunge år, istedenfor to.
– Kanskje kunne jeg klart å komme meg ut av det på egenhånd, men jeg ser på det sånn; Jeg fikk to tunge år, ikke ti.
– Det var over flere samtaler. Jeg fikk løst opp tankesettet mitt igjennom gjentagende timer og jeg fikk jobbet med mine egne rutiner.
Sæter sier at noe av nøkkelen til å bli frisk var at han ikke skulle følge rutinene til alle de andre.
– Jeg fikk beskjed om å spise når jeg var sulten, sove når jeg var trøtt og trene når jeg hadde overskudd. Etter at jeg lagde mine egne rutiner falt ting litt på plass av seg selv. Det ble jo rutiner det også, men mine. Jeg fikk i meg mat, søvn og fysisk aktivitet. Jeg sluttet å være opphengt i alle andres rutiner. Jeg begynte å fokusere på hvem jeg var.
Ikke et enkelt valg å ta
Igjen, dette høres kanskje enkelt ut, men det var absolutt ikke enkelt. De små tingene begynte sakte å ramle på plass i livet til Sæter. Det tok to år før han kunne si seg frisk og tankesettet endret seg gradvis igjennom timene. Valget om å gå til psykolog var heller ikke enkelt.
– Det er en tanke som forundrer meg i dag også, hvorfor skulle det være så skummelt? Jeg spør som psykologen spurte meg om puta, hva er det verste som kan skje med å prøve? En psykolog vil deg jo bare godt. Funker det ikke så har du i det minste prøvd.
– Og hvorfor skal jeg bry meg om hva andre måtte tenke om at jeg gikk til psykolog? En tanke er bare luft, den kan jo ikke skade meg.
Til slutt ble også det å gå til psykolog, en del av rutinen.
Sæter har ikke behov for hjelp for å håndtere det daglige lenger, men han går fremdeles til psykolog for å friske opp den mentale helsen. Sæter ba om hjelp som ung mann. Det er det få som gjør.
Mann over bord til Mann om bord
Målet til «Mann om bord», er å finne bedre måter å hjelpe unge menn i utenforskap, og få dem til å be om hjelp. Dette sier prosjektleder Kristin Nordaune.
Fire av ti elever sier de har opplevd seksuell trakassering
Med ny tankegang, samarbeid på tvers av tre instanser og ny forskning fra NTNU skal mann over bord bli til «Mann om bord».
Dette er et samarbeid mellom kommunen, Nav og kirkens bymisjon. Der målet vårt er å gjøre det lettere for unge menn å spørre om hjelp hvis man trenger det, sier prosjektleder Kristin Nordaune.
– Vi kan for lite om hvordan vi skal hjelpe unge menn bedre og kunnskapsgrunnlaget er altfor lite.
– Vi vet at fasen ung til ung voksen er veldig sårbar. Det ser vi blant annet på frafallene på skolene.
Hvordan hjelpen skal gis og hva man trenger hjelp til er det mannen selv som bestemmer. Hele prosessen skal ufarliggjøres gjennom tiltaket. Det som kan oppleves som skumle samtalerom blir byttet ut med, blant annet skogsstier, eller hyggeligere omgivelser hos Kirkens Bymisjon.
– Det finnes store forskjeller på hvilke behov hver enkelt har.
Vil forstå problemene
NTNU starter et helt nytt forskningsprosjekt hvor fokuset vil være å forstå mannen.
Systemet må lære seg måten menn ber om hjelp på. Noe av det viktigste er at vi ønsker å oppdage problemene før det virkelig blir trøbbel, sier Siri Øyslebø Sørensen, professor ved Senter for kjønnsforskning.
– Det er veldig lite forskning på området. Nøkkelen vil være å finne ut hvor og hvordan vi skal være til stede. Vi ønsker å snakke med målgruppa, og samle den kunnskapen unge menn sitter på om sin egen situasjon.
Skal du være mann, må du være hard
Skal du være mann, skal du være både barsk og hard. Menn skal løse ting på egenhånd, og vise lite følelser er inntrykket vårt. Det er et ideal vi har.
Det er en forestilling om at man skal klare alt på egenhånd, sier Sørensen, og fortsetter.
– Problemstillingen er sammensatt, og det er ikke slik at utenforskap oppstår helt plutselig.
Hos Sæter startet det i det små. Tanken om å være «normal», at han måtte være som alle andre, og ikke seg selv, det er det slutt på.
– Man skal virke hard og tøff, det gjør jeg selv også, men jeg er jo bare et menneske jeg også. Det er nok mer en rolle jeg tar på meg på banen, for å prestere på det nivået jeg trenger.
Alter-ego i positiv forstand
Mannen på banen og mannen utenfor banen er to forskjellige personer. Det er løven og det er Ole Sæter.
– Det er nok ingen som kjenner meg som begge to. Det er ikke samme person. Jeg er nødt til å skille på dem, for jeg kan ikke være han typen hele tiden. Det er en rolle jeg trives i, selv om det ikke alltid er like kult å ta av seg «maska» etter en kamp.
Sæter snakker varmt om det som hjalp han da han trengte hjelp. Håpet er at det kan føre til at noen andre kommer seg ut av mørket.
– Har jeg hjulpet ti, eller om det bare er én person, så har jeg lyktes. Jeg har i hvert fall brukt stemmen min og sagt noe. Det er få som kommer opp til meg, men jeg får mange meldinger, sikkert fordi det føles tryggere.
Etter mange år med usikkerhet rundt sitt eget liv, enten det var om han ville klare å bli fotballproff, eller det er de mange flyttingene han har hatt, 27 i tallet. Kanskje viktigst av alt, den mentale helsen, har Sæter nå fått stabilitet, og trygghet. Han ser tilbake med en slags takknemmelighet.
– Sett i ettertid har jeg vært veldig heldig. Det har gjort meg til den jeg er, og jeg hadde ikke vært her foruten.
– Det er nesten ubehagelig å ha den stabiliteten og tryggheten jeg føler nå. Jeg er rastløs av person, men her trives jeg godt, og føler at jeg kan slå meg til ro.
Og hva er det verste som kan skje med å ha trygghet?
Pete Doherty i ny dokumentar: – Kreativiteten var min livbåt
NTNU-studie: Overvekt tynger samfunnet mer enn fedme