Hundrevis av elever fyller Torget. Mannsterke har de marsjert fra Thora Storm videregående skole. Taktfast roper de "Abbasi stays", "Abbasi Stays".
De marsjerer for at Abbasi-søsknene, Taibeh (18), Yasin (20) og Ehsan (15) og deres mor Atefa Rezaie skal få bli i landet. De har bodd i Norge over fem år, og for snart to uker siden kom beskjeden om at de har fått tilbaketrukket oppholdstillatelsen sin og blir sendt til Afghanistan.
Se rundt tusen elever synge "We are the world" i solidaritet med Abbasi-familien
Betyr mye for de involverte
Det er omtrent ti skoler fra Trondheim som deltar i demonstrasjonen organisert av skolen Taibeh går på, nemlig Thora Storm.
- Det her betyr veldig mye for meg. Jeg er helt satt ut og ble helt sjokkert da jeg hørte hva som skulle skje i forbindelse med demonstrasjonen, sier Taibeh Abbasi før demonstrasjonen begynner.
18-åringen og hennes lillebror har aldri satt sine ben i Afghanistan, landet de nå risikerer å bli sendt til.
- For meg er det helt uforståelig. Vi ser mot en mørk framtid om vi blir sendt til Afghanistan.
Hun forklarer at de ikke blir sendt til den byen foreldrene hennes kommer fra, men til Kabul som ifølge Norge er trygt.
- Jeg som er en selvstendig jente kommer til et samfunn der kvinnene lever i underkastelse. Der kvinner blir kidnappet, voldtatt, mishandlet og tvangsgiftet. Jeg kan bli en av dem.
Usikkerheten er tilbake
Hun legger til at den mørke framtiden også gjelder for hennes brødre. Familien har bodd i Trondheim i fem år, men Taibeh sier hun at føler hun har bodd her lenger, og at hun etter den siste rettssaken i 2016 begynte å se fram mot ei lys framtid i Norge.
- Nå har usikkerheten og frykten kommet tilbake. Jeg føler meg ikke lengre trygg, selv om jeg ennå bor i et trygt land. Hver natt når jeg legger meg er jeg redd politiet kommer og tar meg. Den frykten er ikke grei å leve med, sier hun før marsjen begynner.
Men både hun og resten av familien forteller at de er utrolig takknemlige for all støtten de har fått gjennom denne aksjonen.
- Nå føler jeg meg ikke alene lenger. Dette gjør meg sterkere, og nå gir jeg ikke opp. Men det er veldig vanskelig å beskrive hvor mye dette betyr for meg, sier Taibeh.
- Hva håper du kommer ut av denne dagen?
- Jeg ser for meg at dagen i dag kommer til å gjøre en forskjell. Jeg håper vi blir hørt, og jeg håper de hører at Afghanistan ikke er trygt. Jeg har hørt mye om at demokratiet har stor makt, og i dag har jeg fått se det. Demokratiet og folket kan faktisk gjøre en forskjell i samfunnet på en eller annen måte.
Storebroren Yasin gikk sammen med Taibeh, fremst i marsjen. Han setter også stor pris på mobiliseringen.
- Jeg hadde ikke trodd så mange skulle støtte oss. Vi er veldig takknemlig.
Lillebror Eshan kommer sammen med søsknene når de ankommer Torget.
- Jeg vet ikke hva vil skulle ha gjort uten denne støtten. Jeg håper det funker, og at dette går vår vei, sier den unge lovende fotballspilleren, som også har spilt for Trøndelag på kretsmestring.
- Nå føler jeg meg ikke alene lenger. Dette gjør meg sterkere, og nå gir jeg ikke opp
For alle i samme situasjon
Dette er trolig den største elevdemonstrasjonen på flere år her i Trondheim. Elevrådsleder Mona Elfareh som hopper opp på scenen idet marsjen ankommer Torget. Hun er blant dem som har jobbet dag, kveld og natt for å arrangere demonstrasjonen.
- Vi står her for å vise vår støtte for Abbasi, men også alle andre i samme situasjon.
Hun forklarer også at de i forkant av denne dagen har fått mange forespørsler fra folk som gjerne vil si noe på scenen, så mange at de har blitt nødt til å si nei på grunn av en stram tidsramme for arrangementet. Men Ask Håkon Ebeltoft fikk si noen velvalgte ord.
- Det har vært krig i Afghanistan i omtrent 40 år, og det er det fortsatt i dag. Kriger som skaper flyktninger. Myndighetene ønsker å opprettholde løgnen om at det er trygt i Afghanistan, og at Kabul er et trygt område. Kabul er provinsen som har flest sivile tap, sa han under appellen.
- Ingen barn fortjener frykt
Ane Sofie Forseth, leder i ungdomsorganisasjonen Press, står for en engasjerende appell.
- Ingen barn fortjener å frykte for eget liv, og dette burde være norske politikeres høyeste prioritet.
Hun fortsetter med at hun seinest i helga hadde lest om bombing i Kabul.
- Dette har blitt et system som bryter med barns rettigheter, og det gjelder ikke bare Abbasi.
Forseth sier hun blir helt knust av at slike avgjørelser blir tatt.
- Men denne demonstrasjonen har varmet hjertet mitt.
- Systematisk mistenkeliggjøring
Taibehs venninne Ingjerd Jespen Vegge får også taletid. De to ble venninner i 9. klasse på Rosenborg skole.
- Norske myndigheter har gjort alt de kunne for å rive denne familien ut av vårt fellesskap. De har valgt å tro på den systematiske mistenkeliggjøringen. Vurderinger gjort av leger og lærere blir underkjent fra byråkratiet i Oslo. Det veier tyngre enn det fellesskapet vi viser i dag, sier Jespen Vegge til en engasjert forsamling.
Venninna forteller om Taibeh som ei jente som er skoleflink, ivrig og nysgjerrig. Jespen Vegge var med begge gangene familien har vært i retten.
- Første gangen trodde jeg at rettferdigheten fortsatt kunne vinne fram, og at staten skulle la dem være i fred. Min tiltro er nå sterkt svekket.
Hun avslutter med denne beskjeden til de som sitter med makta:
- Dette er en beskjed fra norsk ungdom. Det skal ikke være flaut å være norsk.
- La oss bli
Helt til slutt er det Taibeh selv som på vegne av familien snakker til forsamlingen.
- Vi har levd med usikkerheten i mange uker, måneder og år. Den knuste meg hver dag. Men jeg blir ikke svakere, jeg blir sterkere, sier hun til den følgende spontane applausen.
Hun reflekterer videre over de fem årene hun har hatt i landet.
- Jeg har fått så mye kunnskap. Jeg er den jenta som alltid har drømt om å få gå på skole, og som ble urettferdig behandlet i Iran. Der jeg hver dag kikket gjennom vinduet på jenter på tur til skolen.
Men så fikk hun komme til Norge, der hun endelig følte hun hadde en framtid.
- Jeg tok til meg alt av inntrykk. Vi har gjort alt det Norge har bedt oss om. Vi har blitt integrert. Det er en mørk framtid for oss i Afghanistan. Vær så snill Norge, ikke send oss dit. Gi oss en framtid.