- Jeg følte meg som et anker som bare tynget alle andre. Jeg gikk i en veldig fin klasse, der de virkelig prøvde å inkludere meg. Men da russetiden kom, syntes jeg ikke det var noen god ide å være med.
Vi sitter i en liten studioleilighet i Trondheim. Sola skinner ute, men gardinene er delvis trukket for. «Peter» fikler med hendene, begynner ordknapt. Han forklarer at han alltid har vært en introvert type. I 7. klasse ble han en «wallflower» forklarer han, en veggpryd.
«Peter» snakker om tiden på videregående skole, i en kommune i Trøndelag. Han ser tilbake på en ungdomstid han tilbrakte mye alene. Han bestemte seg for å droppe russetiden.
- Jeg vant 2,2 millioner kroner. Jeg var gjeldfri i et kvarter
Det kunne gå uker mellom hver gang han sa noe i timene - eller til noen andre på skolen. Eksamene på slutten av skolegangen ble bestått, men ikke med særlig god margin. På grunn av hensyn til familien sin, ønsker «Peter» å være anonym.
Da «Peter» gikk i 7. klasse bodde han et år i fosterhjem. Det var ikke så greit hjemme, og barnevernet måtte gripe inn.
- Det var da jeg begynte å spille. Etterhvert ble det det eneste jeg ville gjøre etter skolen. De andre vennene mine spilte også, men jeg ble mer besatt.
Spill ble virkelighet
«Peter» beskriver en tid der han ble hengende etter sosialt. Han mistet drivkraften og interessen for det som foregikk i virkeligheten. Der var det mye vondt. Han sluttet på fotball for å spille dataspill, men også for å slippe bekymringer for det som foregikk hjemme, når han ikke var der. Slik var det ikke i spillenes verden.
- Jeg ble helt apatisk, og hadde på en måte ingen følelser. Jeg har tatt opp fag nå nylig, sosialkunnskap, og har lært om hva som er viktig under utviklingsårene til et barn. De årene brukte jeg selv foran en skjerm.
Overdreven data- og videospilling diagnostiseres nå som et mentalt helseproblem, ifølge Verdens helseorganisasjons (WHO) internasjonale diagnosekodesystem, skriver NTB. Nå er «Gaming disorder» kategorisert som en egen lidelse.
Det er likevel få som regnes for å være avhengige av dataspill. Det er derimot flere som kan kategoriseres som «problemdataspillere». I rapporten «Omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge i 2015» fra 2016, viser det seg at 0,5 prosent av befolkningen kategoriserer som «problemdataspiller» eller dataspillavhengig.
For unge menn i alderen 16 til 25 år, er dette tallet på 8,1 prosent.
For «Peter» ble MMO-spill (Massive Multiplayer Online Games) på data, hans virkelighet.
WHO: Dataspillavhengighet får status som psykisk lidelse
Jenta på bensinstasjonen, med rotete hår og hasselnøttbrune øyne
Hvem skulle tro at møtet med ei ung jente på en bensinstasjon, på veien til «Peters» besteforeldre, skulle endre alt. Det er tre år siden nå, da han var rundt 20 år gammel.
- Det var min første ordentlige forelskelse. Vi snakket litt, men jeg var dritnervøs. Følelser er kraftige saker.
Han synes det er pinlig å fortelle, vrir seg der han sitter på den oppredde sovesofaen, men finner ordene likevel.
I løpet av uka han tilbrakte hos besteforeldrene, klarte ikke «Peter» tenke på stort annet enn den lille, søte jenta bak disken på bensinstasjonen.
Ville hun være der på jobb når de skulle kjøre hjem igjen?
En uke senere. Køen på bensinstasjonen.
Hun er der.
- Jeg hadde ingen erfaring med jenter, og gikk inn og ut av bensinstasjonen tre ganger. Hver gang gikk bevisstheten i dvalemodus, og det minnet om en scene fra «Dum og dummere». Men jeg klarte ikke spørre om mobilnummeret hennes.
En måned går, «Peter» klarer ikke glemme henne. Han kjører tilbake til bensinstasjonen, han bare må prøve, må høre om hun kanskje er interessert, om hun ville gi nummeret sitt til ham.
Men jenta med hasselnøttbrune øyne og det rotete håret er ikke på jobb. Han kjører hjem, tomhendt uten hverken navn eller nummer.
Store kjønnsforskjeller innen dataspill
En god stund senere tar skjebnen innersvingen. Plutselig står hun rett foran ham, jenta fra bensinstasjonen. Han får nummeret. De avtaler å møtes for å spise sammen.
Det blir med det. Det var hyggelig, men de har ikke møttes siden. Likevel skulle denne jenta bety mer for «Peter» enn for mange andre.
- Følelsene jeg kjente for henne, overførte jeg til meg selv. Jeg begynte å trene, noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg leste bøker, begynte å lage mat. Jeg så på karaktersnittet mitt fra videregående, jeg startet på kampsport.
«Peter» var vant til å gjennomføre «missions», oppdrag, fra spillverdenen. I stedet for på dataskjermen, ble oppdragene flyttet ut i det virkelig liv. Han så for seg at han fikk «Experience Points» (XP), for hvert aspekt av livet sitt han tok tak i.
Med sine egne ord, forklarer han at møtet på bensinstasjonen ble en «game changer».
Mål om å bli student
I den lille studioleiligheten i Trondheim ligger det en datamaskin på et lite stuebord. På spørsmålet om å få se hva «Petter» pleide å spille, svarer han at maskina ikke er kraftig nok for at spillene skal fungere.
Det er ingen tilfeldighet. 23-åringen spiller ikke lenger. Akkurat nå har han akkurat fullført en rekke eksamener, han har tatt opp fag for å forbedre karaktersnittet. Håpet er å komme inn på et spesifikt studie i Oslo.
- Får jeg fem eller seks på de to siste eksamene, skal jeg ha godt nok snitt til å komme inn. Det er ganske vanskelig studie å komme inn på, men jeg tror det skal gå bra.