Er det en ting jeg har lært så er det at om man ønsker å få til noe i livet må man jobbe for det. Det hjelper ikke med raske, impulsive løsninger eller snarveier. Jeg (utålmodig som jeg er) har prøvd det mange ganger. Men det er dessverre ikke slik ting fungerer.

Ønsker du å gå ned i vekt? Da trenger du tid.

Ønsker du å bli god i en spesifikk sport? Da trenger du tid.

Ønsker du å mestre din hobby? Da trenger du tid.

Ønsker du å lære å snakke tegnspråk? Da trenger du tid.

… and the list goes on. De fleste ting som man ønsker å oppnå og klare i livet krever tid. Men det er ikke bare tid man trenger, for det er ikke slik at man bare kan sitte å vente på å nå sine mål… (Det blir dessverre litt for enkelt). Man trenger også de redskapene som skal til for å nå sine mål - være det de riktige øvelsene for å lære eller en mentor som kan hjelpe deg og lære deg, eller den riktige dietten for å nå ditt mål. Og du må være villig til å jobbe for å komme dit du skal.

Du må være villig til å holde fokus. En viktig og felles faktor er det å være tålmodig, og det å være villig til å jobbe for det du ønsker å oppnå. Det handler om å bygge seg en indre autonom rustning, bygge deg et sterkt fundament i deg selv og være i stand til å stå i stormen selv når det føles tungt og målet føles uoppnåelig og alt for langt unna.

Du kan sammenligne prosessen ved å komme frem til ditt mål med det å faktisk ha de riktige strategiene og redskapene for å nå dine mål. Jeg lærte et godt bilde angående dette fra min far, og dette handler om to mennesker som begge er på vei til en hytte i skogen. Den ene er svært nær, men han har beveget seg vekk fra hytta da han mangler både kart og kompass, og har mistet retningssansen omringet av de høye, tette trestammene. Han vet ikke at hytta bare er meter fra ham. Geografisk sett er han nær, men realistisk sett vil han ikke komme frem om han fortsetter i samme retning som han nå gjør, som nemlig er i motsatt retning av målet.

I enden av skogen er en annen mann – en mann med kart og kompass, og han vet akkurat hvor han skal gå for å finne frem. Han er geografisk lengre borte enn det første mannen, men han er på vei mot hytta.

… hvem er det som er nærmest sitt mål? Hvem er det som kommer til å finne hytta?

Dette anser jeg som et svært godt bilde på dette med strategi, for ja, man kan være ”nær”, men likevel velge feil strategi eller rote seg bort på veien. Målet må være å holde fokus og faktisk bevege deg dit hvor du skal.

Noen ganger føles det kanskje svært demotiverende fordi man kanskje føler at man aldri kommer videre. Du har sendt inn boka di til x antall forlag og får ikke svar eller konstant får avslag. Eller du øver og øver på en øvelse og føler ikke at du kommer noe lengre. Eller du sitter fast i en løgn eller et mønster i livet som du tror du ikke kommer deg ut av.

Kanskje sitter du, metaforisk sett, fast i en kjetting og kommer deg ikke løs. Du klarer ikke å bevege armer og bein, og eneste måten å komme løs på er å begynne å snurre rundt for å løsne på kjettingens grep. For hver runde rundt er du i teorien nærmere frihet, til tross for at alt rundt deg ser likt du – de samme veggene om og om og om igjen, til du blir svimmel. Men det betyr ikke nødvendigvis at du ikke er på vei mot friheten. Vipps så er du faktisk ute av kjettingen og helt fri!

Moralen? Ikke gi opp. Kanskje er du nærmere målet enn du tror. Kanskje er det bare en eller to runder igjen av den sirkelen du må ta, til tross for at det ser ut til at du ikke beveger deg noe som helst nærmere målet. Kanskje skal du bare snu deg og så er hytta rett bak ryggen din! Eller du skal gå de kilometerne med kart og kompass for å komme deg dit.

Det er litt typisk at man blir utålmodig og kanskje videre fristet til å gå for snarveiene. Hvordan fortest mulig bli god i ditt og datt. Hvordan fortest mulig gå ned i vekt. Hvordan lære seg pensum fra de siste fire månedene på ei lita uke. Ja, vi liker snarveier, men er de egentlig best for å oppnå best mulig resultat?

Jeg er overbevist om at de som lykkes i sine mål er de som jobber i det skjulte. Det er de blir igjen etter trening og skyter på mål. Det er de som leser litt ekstra i helgene før eksamen. Det er de som biter i seg smerten og gjør det som skal til. Mennesker som vet hva som skal til, og som er villig til å gå veien det trengs. Som den ”gladkristne” jeg er bruker jeg ofte Bibelen som eksempel, og denne gangen historien om David og Goliat.

David var en ung gutt som få hadde troa på. Han var gjeter, og brukte dagene ute på marken og var sauepasser. MEN! Ikke bare det, dere, for den ”lite viktige” jobben han hadde var nok til å gjøre ham utrustet til det han en dag skulle klare – nemlig drepe kjempen Goliat og siden bli konge. Hvorfor David klarte å drepe Goliat kan for mange virke usannsynlig og rart, for han var jo bare en ung gutt uten noe krigserfaring. Men David hadde jobbet i det skjulte. David hadde drept løver og bjørner da han voktet saueflokken hver eneste dag. Da han endelig fikk mulighet til å steppe ut og vise seg, var han faktisk klar – fordi han hadde gjort den ”lille” jobben sin som sauegjeter trofast og godt.

Jeg tror det er David'ene som klarer det. Jeg tror det er de som jobber når ingen ser. De som jobber bak kulissene. De som dreper bjørner og løver i det skjulte. De som gjør det som skal til – og ikke bare gjør det, men gjør det skikkelig.

Jeg tror det handler om å være tålmodig og trofast. Er du trofast i det små tror jeg du vil bli belønnet og forfremmet til det større. For om du ikke klarer å stå i det lille du har fått, hvordan skal du da klare å ta på deg større oppgaver?

En gjesteforfatter i et av emnene jeg tok for noen semester siden ble spurt om hun kun skrev på bøkene sine når hun var motivert eller inspirert, og hun svarte: ”Nei, for da skriver jeg aldri.” Det er som med skrivesperra: man kan ikke kun jobbe med prosjektene sine når man er inspirert. Viljen må være større enn som så. Jeg kan ikke velge å skrive kun når jeg ”føler for det”, for da kan det jo ta måneder i mellom hver eneste gang jeg skriver. Jeg kan ikke hvile min evne til å få til noe på noe så ustabilt og skiftende som følelser, det sier seg jo selv!

Jeg tror det å ønske noe – kjenne at, dette vil jeg, er motivasjonen din. Hvordan å komme dit krever viljestyrke. Inspirasjon er en bonus, men du kan ikke vente på den, for det kan dessverre hende at den aldri kommer. Mine råd, både til meg selv og til deg som leser:

1. Unngå snarveier. Jobb skikkelig, gjør det som skal til og hold fokus på målet.

2. Ikke frykt prosessene. Noen ganger er du nærmere enn du tror, og selv om det føles som ingenting skjer så er det ikke nødvendigvis sant.

3. Drep bjørner og løver i det skjulte. Jobb i kulissene. Gjør det lille ekstra.

4. IKKE GI OPP! Ikke gi opp før du har falt på trynet tusen ganger. Og gjerne tusen ganger til. Selv sier jeg til meg selv at jeg skal ikke gi meg før jeg innser nederlag. Og selv da skal jeg kjempe litt til. Det skal i alle fall ikke stå på innsatsen!

Har du et leserinnlegg som du vil dele med oss? Send til trd.by@adresseavisen.no!