I det siste har jeg blitt skikkelig bevisst på den enorme mengden ting jeg eier, og da spesielt klær. Jeg er en smule shopaholic – en egenskap (avhengighet?) jeg ikke er stolt av, men som jeg heller ikke har brydd meg særlig om. Et plagg her og der, altså pytt! Men hva er det egentlig som gjør at man blir så knytta til ting? Til klær? Til uorganiske, kalde, sjel-løse gjenstander som kun eksisterer grunnet praktiske årsaker?

Ok, så kanskje er du som meg - litt sånn at du kjøper deg gjerne et nytt plagg i ny og ne om du finner noe du liker, og tenker ikke mye mer over det. Kanskje skal du i et bryllup og kjøper deg en ny kjole fordi du er lei av de gamle eller har blitt sett i dem før, eller du føler at klesskapet har behov for en liten oppgradering for sommeren.

Ja, kanskje gjør du som meg – swiper opp og bruker rabattkoder og kjøper ting på salg og får dem tilsendt på døra. Kanskje er du som meg – glad i å putte plagg etter plagg i den symbolske handlekurven oppi høyre hjørnet på pc-skjermen når du er på ei nettside. Jeg er (dessverre) veldig glad i å shoppe nye klær, og vet at jeg bruker alt for mye penger på dette.

Nettshopping er min store synd! De siste månedene har jeg blitt enda mer bevisst dette, og innser at jeg stadig kjøper nye klær som jeg absolutt ikke trenger - og som i mange tilfeller er i et øyeblikk av impulsivitet fordi jeg lar meg lure på reklamene som popper opp på Instagram og Facebook.

Jeg har tidligere vært av de som egentlig aldri har brydd meg så mye om jeg shopper for mye eller bruker mye penger på klær. Jeg er glad i mote og jeg er glad i å kjøpe meg nye klær, og sånn har det vært lenge. Men i det siste har jeg blitt veldig obs på hvor utrolig mye klær jeg faktisk har, selv om jeg stadig vekk pakker poser fulle og gir til Fretex. (Still got too much!)

Og om jeg da har så mye klær som det jeg har, hvordan er det da mulig at jeg fortsatt lar meg lure og faktisk går på butikken eller på nettet og kjøper enda mer??? Hvis du har to kartonger med melk i kjøleskapet så går du jo ikke i butikken og kjøper enda en, vel? Og ja, melka går faktisk ut på dato, det gjør faktisk ikke klær!

Jeg hadde nylig en dialog via DM på Instagram med en av norges største influencere angående dette temaet (trenger kanskje ikke nevne navn?). Jeg ble bevisst hennes enorme mengde klær på en housetour hun hadde på sin youtubekanal - og da hennes klesskap aka walk-in-closet inkludert, og jeg spurte henne pent om hun tenker over at hun muligens har et overforbruk på klær. Joda, det var hun klar over, men det var spons og samarbeid, så da var det liksom greit. Hun mente at man kan ikke si til en som jobber på Cubus at de skal si opp jobben sin fordi man fremmer shopping, mente hun.

Nei, men jo, tenkte jo jeg. Eller altså, jeg vet ikke? Hva sier man?

For hvor skal man starte da? Er ikke influencere og bloggere en stor del av det å fremme shoppingglede til unge jenter? Meg inkludert faktisk, for jeg har selv brukt rabattkoder funnet via bloggere og kjøpt klær kun fordi jeg «var så heldig» å få 20% ved å bruke den og den rabattkoden. Er ikke Norge full av unge «forbilder» som stadig deler ut og frister med sine rabattkoder og linker som gjør at man stadig vekk blir narret inn i det å kjøpe mer og nytt og henge med på moten?

Er det denne generasjonen vi vil skal vokse opp i dag? En generasjon som bare trenger å swipe up, legge i handlekurv og trykke kjøp – og så er skapet oppgradert til en mer moteriktig versjon av seg selv? Og som har ALT FOR MYE KLÆR?

Dette er jo et evig problem, og det kan hende det er vanskelig å noen gang få slutt på overforbruket på shoppingen og klær. JEG personlig er en stor del av dette overforbruket, før jeg nå for noen dager siden ble litt sånn: shit, er det egentlig dette jeg har lyst til å være? Jeg har ut av ingenting blitt skikkelig selvbevisst, rett og slett! Jeg har ikke lyst til å være så himla materialistisk av meg at det å shoppe klær er et must, slik det har vært i mange år.

Spørsmålet mitt blir videre: Hva kan jeg gjøre for å bli mer miljøvennlig, men likevel få lov til å danne meg et eget uttrykk innenfor mote, fortsatt være engasjert og stadig glad i å kle meg? Vil det å bli miljøvennlig begrense meg?

Jeg liker godt å arve klær fra venner og familie, og jeg elsker også å kvitte meg med klær - da ved å gi bort klær til Fretex eller til venner, fordi jeg ikke liker å ha alt for mye liggende som jeg ikke bruker. Det er veldig typisk oss rike nordmenn å ha alt for mye. Og mye vil ha mer, er det ikke det de sier?

Men trenger man egentlig så mye klær? Er det farlig å bli sett i det samme antrekket to dager på rad? Det er jo faktisk ikke det. Og det er faktisk utrolig mye man kan gjøre når det kommer til å sette sammen antrekk med basic-plagg og likevel skape «nye antrekk» - uten å måtte benytte helt nye plagg hver gang.

Ett tips til å bli mer miljøvennlig, spare penger men likevel være i stand til å uttrykke seg i klesveien og ha mulighet til å skape unike antrekk vil være å kjøpe seg noen basis plagg i nøytrale farger som kan matches og brukes til omtrent hva som helst og som du kan ha i klesskapet for alltid! Har du en sort jeans og en blå jeans kan de matches opp til de ulike basis-overdelene dine og bli til utrolig mange ulike og kule antrekk, kanskje med noen kontrasterende sko eller freshe øredobber som kan bryte med antrekkets minimalisme. Jeg fant for eksempel utrolig mye kult sist jeg var på shopping på Fretex! Jeg ble overraska over de utrolige skattene jeg faktisk fant der! Da jeg gikk ut derfra var jeg derfor fast bestemt på å fortsette å kjøpe brukte klær om jeg i det hele tatt skal unne meg å shoppe… For meg er det vanskelig å utelukke shopping i det hele tatt, og det er det sikkert mange som kjenner seg igjen i. Men kanskje går det an å inngå et kompromiss, eller starte i det små? Start med å begrens hvor mye du får shoppe for i måneden, eller begrense deg ved at du kun får kjøpe brukt i en periode fremover? Det kan faktisk overraske hvordan tankesettet kan endre seg med tiden.

Jeg vet selv at jeg kan bli bedre til å la være å kjøpe nytt, og generelt flinkere til å ikke kjøpe meg klær i det hele tatt. Sannheten er at jeg ikke trenger nye klær. Det kan videre være et delmål for meg selv å kun kjøpe klær på brukt-butikker. Det å slutte å shoppe i det hele tatt vil være en utfordring, og jeg starter derfor i det små og med et mål som er mer oppnåelig enn så lenge.

Vil du være med på dette kompromisset? Skal vi prøve å være mindre materialistiske og innse at, vi har mer enn nok allerede? Jeg foreslår byttekvelder, shopping på Fretex, og videre eksperimentere med antrekkene du allerede har liggende i skapet: kan jeg skape noe nytt av det jeg allerede har?

Da jeg skulle kvitte meg med enkelte plagg i prosessen mot et mer minimalistisk klesskap, oppdaget jeg den sentimentale verdien bak enkelte plagg. Noen ting ville jeg rett og slett ikke gi slipp på enda. Og er det ikke litt rart å være emosjonelt knyttet til et stykke stoff? Jeg har satt meg et mål – ikke om å nødvendigvis bli minimalist, men i alle fall: bli mindre materialistisk og høyne verdien av andre ting: ting som ikke kan kjøpes for penger, rett og slett, i klisjeens vakre navn!

Mitt mål i tiden fremover er faktisk å begrense shoppingen min til det minste, samt ta turen innom Fretex om fingrene klør for mye etter å få shoppe. Et lite steg mot en mer minimalistisk livsstil? Det kan hende det blir en utfordring, det er jeg veldig klar over, men jeg håper og tror at viljen er stor nok til å få det til.

Hva med deg? Er du som meg glad i å shoppe?