Takket være at Norge stengte ned og at vi gjør som vi blir fortalt av de høye makter, så er den lokale prognosen ganske god om dagen. Og folkehelsa er viktigst. Men etter to måneder med brakkesyke og «no touchy!» så er det vel lov å lengte litt etter noen av disse tingene – i tilfeldig rekkefølge:

#1. Klemming

Nu vel. Jeg kommer ut av skapet som en klemmer. Jeg vokste opp i en klemme-fri sone og nå ser jeg på å bamseklemme folk som en emosjonell batterilader. Det fins nok av berørings-fornektere der ute, så akkurat på dette punktet strides nok de lærde.

#2. Håndhilsing

Rundt konfirmasjonsalder (eller før) lærer de fleste av oss å hilse pent. 1,8 sekunder med gnikkende håndflater er en god anledning til å gjøre et godt førsteinntrykk (eller et kjipt et), og når man nå møter situasjoner hvor sosial lanke-føring ellers ville vært aldeles innafor så føles det litt snytt å måtte stå over. «Me e på nikk» er litt nitti-talls, er det ikke?

#3. Konserter

Festivaler og mindre konserter er gode arenaer for å stå mer eller mindre kuk-i-ræv og høre melodisk ralling mens man kjenner kondensen fra scenen lage andedam litt sør for adamseplet. Mens andre kulturelle sprell som er lettere å regulere med tanke på avstand forhåpentligvis kan rulle i gang igjen snart, så merker man savnet etter å stå på Checkpoint og rope «DE E GRÆVLA BRA!» – «HÆ?» – «DE E GRÆVLA BRA!» – «HÆ?» – «MOR DI!» igjen.

#4. Brødskjærere

Brødkutteren er en god venn når man fra naturens side skjærer brødskiver som får det skjeve tårn i Pisa til å se ut som en linjal i godt humør. Lyden av maskinens «klang, klang» er en av livets konformiteter som det skal bli godt å gjenforenes med.

#5. Hashtags som IKKE heter #godavstand

Det er brillefint og flott at vi holder avstand som Herr. BH (Bent Høie) befaler. Men det trenger vi ikke å proklamere i sosiale medier. Det holder lenge med å gjøre det. Hvor går flink pike/gutt-hashtaggene om utviklingen fortsetter? #medgodavstandmasseantibacogharikkeklintsidenfebruar. Æss.

#6. Å gå tur uten å søke asyl i grøfta hver gang noen passerer

Alene eller med vår bedre halvdel/madamen/maktå på slep – en gåtur slår sjeldent feil. I hvert fall ikke i tiden pre corona. Nå er det fremdeles friskt med en kalvbeint gjenge, helt til noen kommer, gjerne to eller flere, i møtekommende retning. Da blir det fort den samme stemningen som når en i klassen slapp en fis i naturfagen. Unntakstilstand og sosial distansering som kanskje til og med er over the top. «Det blir nå et kort stopp for å vente på møtende kohort!»

#7. Agurknytt

(Håper denne artikkelen er et greit bidrag). Det skal bli litt godt å åpne en nettavis og lese noe super-uinteressant hvor det ikke fins noen form for nifs statistikk eller spekulasjoner fra menn og kvinner med hvite hansker. Gi oss noe «Ny hylle på Prix’en på Misjonsveien», så skal vi danse som besatte.

#8. Paranoia-reduksjon

Vi vet etter hvert mer om korona, forebyggelse og behandling. Sehr gut. Men mange av oss er fremdeles i det beskjedne laget og er litt Fryktens sommer-på-VHS-skremt av situasjonen. Det er bra at vi gjør tiltak og gjør som vi blir anbefalt, men den dagen vi puster normalt igjen blir aldeles formidabel.

#9. Å vite hvilken dag det er

Ting begynner for så vidt å åpne seg og bli noe som minner om gammel storhetstid, men jeg føler meg fremdeles tidvis i et vakuum på samme måte som i sommerferiene på ungdomsskolen. «Øh, ka dag e det i dag, egentlig? Ska me flørta med rips på MSN?»

#10. Folk

Er ikke tidenes mest sosiale kis, men nå har eremitt-situasjonen pågått så lenge at jeg savner til og med smalltalk med naboen. Da er det ille, gitt.

#11. Nysing

Vi er blitt flinke til å invitere våre kroppslige væsker inn i de armhulede sirkler, og den tradisjonen skal vi holde på. Vi vet at å nyse er (sannsynligvis) på topp tre av våre kroppslige tics, og tjener som et gledesrom i hverdagen såfremt man ikke gjennomfører nevnte aktivitet mens man kjører bil eller eter havregryn. Da blir det fort tarvelige tilstander.