Jeg reiste sørover til Spania for å se ting med egne øyne. Se hva pengene går til. Den reisen er nå tatt og jeg sitter her, hjemme i snølagte Oslo, med tusen inntrykk og tanker.
Mange spør meg hva målet mitt med dette er og det er noe så enkelt som å belyse en situasjon som står meg nær. Jeg vil de som ikke vet skal få vite. Det er dessverre svært mange som velger å se en annen vei. Jeg kan ikke bestemme hva andre skal mene, tenke eller føle og det har heller aldri vært ett mål, men jeg kan sørge for at mest mulig informasjon kommer frem.
Er det noe som engasjerer deg ekstra mye? Skriv til oss! Send debattinnlegg til trd.by@adresseavisen.no
En tikkende bombe
Jeg landet i Alicante, og etter en god natt søvn var jeg klar for første dag. Turen skulle gå til shelters og killingstations. En killingstation som sier de ikke dreper hundene, likevel har frivillige sett hundene forsvinne, en etter en.
Det var tungt. Jeg måtte klype meg i armen og trekke pusten dypt utallige ganger for å ikke begynne å gråte. Jeg sprakk. Det gikk ikke. Jeg kunne ikke holde det inne. Jeg fikk ikke ta på hundene, mate dem eller gå tur. Jeg fikk bare se. Se de hjelpeløse og innesperrede hundene. Jeg fikk bare se redselen i øynene deres, men jeg fikk ikke gjøre noe. Alt jeg ville var å redde alle sammen.
De hadde satt 19 schæfere og pitbuller i samme bur. En tikkende bombe kalles det. De er sultne, de er tørste og varme. Det er trangt om plassen og det er nok at en av dem ikke klarer mer. Om en går til angrep så er resultatet ett blodbad.
Dette er ikke rasens skyld, men situasjonen. Alle raser kan bli aggressive og noen er dessverre mer utsatte for mishandling og misbruk enn andre.
- Kjære menn der ute, hold fingrene i lomma!
Det er mye som kan bli sagt om pitbuller, og de har dessverre blitt mishandlet i en årrekke. Disse hundene fikk tidlig navnet «nannydogs», da de er kjærlige mot barn. Det er en beskyttende rase, full av glede og tillit til deg som dens eier og er helt ufarlige. Per dags dato er dette en ulovlig rase i Norge. Jeg håper det kommer en dag hvor vi straffer menneskene som mishandler dyrene og fremmer aggressiviteten i dyr, fremfor dyrene som har blitt mishandlet og derav blitt aggressive.
Billettstyr irriterer Chanette (24) grenseløst
Mange var aggressive av redsel
Det var utrolig hardt å være på en killingstation, jeg kunne se dem lide. Flere hadde sår, var syke, ekstremt tynne og mange var aggressive av redsel. Jeg dro tilbake, men denne gangen ble det mye bedre, for det var en frivillig-dag. Det «arrangeres» to ganger i uken og da kan man komme i kontakt med hundene, kose, lufte og mate dem.
Det lille av mat de får ellers i uken kan ikke kalles mat og gjør mange av hundene dårlig, med andre ord så får de spist ordentlig kun to ganger i løpet av en ellers veldig lang uke. De kommer aldri ut av burene de fem andre dagene, de som jobber der spyler bare burene utenfra mens hundene er der. Kan du se for deg et liv der du spiser og rører på deg kun to dager i uka? Du blir sett og får omsorg kun to dager i uka?
Underlaget var fliser, som for så vidt er helt greit på dagen om sommeren, men kanskje ikke fullt så greit på kvelden eller om vinteren? Men det er det de får. Fliser. Kalde fliser, dag inn og dag ut, uansett årstid eller temperatur. Hundene er avmagret og omtrent pelsløse, så den naturlige isolasjonen er ikke-eksisterende. Området de får oppholde seg på er lite og det pakkes inn så mange hunder som overhodet mulig i hvert bur. Tror du de har det bra?
LES DEBATTINNLEGGET: - Det lukter muggent i norsk idrett, og det har det gjort en stund
Jeg håper flere ønsker å bidra
Da vi var på killingstation så vi en tispe med valper i magen. Vi fikk beskjed om det skulle bli tatt abort på valpene. Vi skjønte kjapt at denne tispa aldri kom til å overleve.
De som er i Spania og jobber på sheltrene har ingen andre penger enn sine egne. De tar stadig fra egen lomme for å kunne hjelpe, men det er jo begrenset hvor mye man kan ta. Jeg ville hjelpe, men jeg har ikke mulighet til å adoptere flere, så jeg sa jeg kunne dekke veterinærkostnader og vipps, så var det håp, for tispen og valpene.
Dagen etter reiste jeg hjem. På flyet satt jeg med både gode og vonde minner fra denne turen. Jeg har lært mye, også mye om meg selv. Jeg er veldig stolt over at jeg som 19 år har reist alene ned til Spania for å se og hjelpe. Jeg håper flere vil gjøre det samme. Alt hjelper og jeg håper flere ønsker å bidra. Både økonomisk, hvis det lar seg gjøre, men også gjennom frivillig arbeid og gjennom adopsjon.
Les mer om opplevelsene til Vanessa på bloggen hennes, der innlegget er hentet fra.
LESERINNLEGG: - Jeg kjenner jeg blir forbanna, fortvilt og motivert