Vi mennesker har gjort oss selv til Gud. And we're not doing a very good job!

Har vi faktisk kommet til det punktet, dere, at vi tar oss til rette uten å tenke over konsekvenser? Vi mennesker har jo en tydelig råderett over jorda.

… og hvordan går det egentlig med denne autoriteten vi er gitt? Hvordan går det egentlig med jorda vår? Og hvordan går det egentlig med oss mennesker? Har vi blitt litt som barn som er hjemme alene mens foreldrene er ute? Hoppe i sofaen, spise så mye godteri vi vil og være oppe til langt på natt? Ta dumme, egoistiske og impulsive valg for en kort stund med glede og lykke?

Vi har en klode å ta vare på – om det så er en klode skapt av en Gud, eller om du tenker at ting ble til på en annen måte – så er det likevel vår jobb å etterlate den slik vi fikk den – om ikke bedre! Det er noe skremmende med hvordan vi håndterer denne «hjemme-alene»-festen! Det er jo egentlig litt rart at det er vi – vi tvetydige og følelsestyrte mennesker – som bestemmer hvordan kloden vår har det, og hvordan vi tar (eller ikke tar) vare på den. Og ikke minst, at det er vi som skal videreføre arven til neste generasjon.

Forstå meg rett, for jeg ser at miljø er et svært aktivt og relevant tema i samfunnet. Vi sorterer søpla vår, bruker pappkopper i stedet for plast, vi spiser mindre kjøtt og trender med minimalisme. Vi gjør mye bra i dag, og tar stadig nye bevisste valg for å gjøre en forskjell der. Vi har virkelig tatt hundre skritt i riktig retning og kommet langt, men fortsatt – et stykke igjen.

Men er mentaliteten vår egentlig forandret? Ønsker vi ikke likevel å være litt sjef over naturen? Råde over det vi har fått, på godt og vondt?

I dag er det litt sånn at vi mennesker ønsker å bestemme absolutt alt selv. Litt som en treåring i trassalder som skal klare alt selv. Jeg tror vi har dannet oss en mentalitet hvor vi påtar oss retten til å tukle med akkurat det som passer oss. Så ja, du må'kke komme her og komme her, for her er det individet som bestemmer over eget liv, uavhengig av helheten av samfunnet, hvilke signaler vi sender til de som kommer etter og hvilke følger dette vil få.

Har vi rett og slett gjort oss selv til Gud? Har vi gjort oss til sjefer over naturen? Vi tukler med ting vi ikke i utgangspunktet burde tukle med, leker med ilden og koser oss med å få det akkurat som vi vil til enhver tid.

Vi gjør oss til Gud over naturen ved å bestemme selv hvordan vi skal se ut. Grensa er vanskelig. For man kan jo farge håret. Man kan slanke seg eller gå opp i vekt. Man kan bruke sminke. Alle disse tingene preger jo hvordan vi ser ut. Men det stopper ikke nødvendigvis der, vet du. Vi kan bare operere rumpa i stedet for å trene. Vi sprøyter botox i ansiktet for å kvitte oss med rynkene som forteller livshistorien vår. Den nesa som du arvet fra far er alt for brei så den operer vi smalere. Slankeoperasjoner er lettvinte (og unaturlige) løsninger, men hey, why not. Antall skritt, kalorier eller viljestyrke til å slanke oss og trene er irrelevant når man kan velge bort den naturlige vektnedgang og heller velge lettvinte og kunstige løsninger.

Vi gjør oss til Gud over naturen ved å avgjøre hvem som får lov til å leve og hvem som ikke får rett til liv. Det passet dårlig med barn, så til tross for at sæden og egget skapte et barn slik naturen ønsket og ville ha det, ble barnet fjernet. Jo da, det var kanskje et liv. Men retten til å ta det var jo din. Det er jo faktisk du som bestemmer.

Ja, vi bestemmer jo til og med hvilket kjønn vi ønsker å være. Biologien blir satt til side. Naturens lover og regler er ikke de viktigste lengre. Det er vi – mennesker – som avgjør dette nå. Og vi råder slik vi selv ønsker og vil.

Vår mentalitet – som kanskje startet med et svært liberalt utgangspunkt – har i mine øyne utviklet seg til å gjøre oss både egoistiske og selvopptatte. Denne «det er mitt liv, jeg bestemmer» – tanken blir for snever for meg, til tross for at jeg stadig tenker den selv. For vi har et ansvar som en helhetlig generasjon som snart skal ta i mot en ny. Vi skal ikke bare etterlate en klode til de som kommer etter, men vi skal forme et samfunn som barna våre for vokse opp i. Har ikke vi da et ansvar om å være gode eksempler som kan skrives inn i historiebøkene om hvordan å være uselvisk, kjærlige og fellesskaplige vesen?

Hvordan ønsker vi egentlig at det samfunnet skal se ut? Det er vi som har makt til å påvirke de som kommer etter. Ønsker vi å dyrke selvopptattheten? Trassalderen? Bestemme-selv-mentaliteten? Ønsker vi et samfunn hvor mennesker får gjøre akkurat som de vil, til tross for at det strider i mot naturen? Hvor går da grensa? Skal vi stadig pushe og pushe? For ja, det har vært tider hvor samfunnet var konservativt, dømmende og langt i fra kjærlig og inkluderende. Men i 2019 er vi jo faktisk frie! Har vi noen gang vært så frie som det vi er nå egentlig? Nå kan vi velge selv, og ja, vi kan så å si gjøre som vi vil med alt vi vil! Så hva er det da vi vil?

Vår frihet gir oss et stort ansvar. Jeg tror at det er mange ting vi kan stoppe opp og vurdere litt. Hva ønsker vi å tukle med, og hva ønsker vi at naturen skal få ta hånd om selv? Hvor går grensa mellom menneskelig råderett og naturens gang?

… og har vi allerede krysset den?

Mathilde skriver ukentlige debattinnlegg for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.