«Hei, jeg heter Marthe. Jeg lager møbler av søppel, her er visittkortet mitt. Kan jeg ta det du skal kaste her?»
Det er ofte slik hun presenterer seg.
«Slå deg løs.»
Det er ofte svaret hun får.
Marthe Myrtvedt (29) er ikke redd for å stoppe langs veien, ta en ekstra omtur, eller svinge innom en tilfeldig enebolig under oppussing.
Det du ser på som skrot, er små skatter for 29-åringen fra Våland.
– Jeg stopper der det passer meg. Folk er som regel glade for å bli kvitt søppelet sitt, sier hun.
Ekspert-tipsene for deg som sliter med tørr hodebunn
Søppellampe?
Denne fredagen er hun ute på tokt.
Noen ganger kommer hun over søppelet ved en tilfeldighet, i dag vet hun akkurat hvor hun skal.
– Jeg er egentlig på utkikk etter kjetting, sier Myrtvedt, mens blikket flakker over en stor skraphaug av metall som er foran henne.
Her får du Solsidens billigste øl
Hun har tatt turen ut til Norscrap Stavanger, 15 minutter med bil nord for sentrum. Hit kommer badekaret, oljetanken, sykkelen og den rustne hyttestigen din for å dø.
Dette kan være ting som Myrtvedt ønsker å blåse nytt liv i.
– Denne var fin, sier hun, mens hun holder topplokket på en kullgrill mellom hendene.
– Dette kan bli en lampe, men den har fått hard medfart. Litt rust er det også, men den er nok ikke dyr, sier hun.
29-åringen går videre mot neste haug. Hvite sko møter brun søle, hun stiger over et par henslengte rør. Foran henne er en haug av metallspon. Hun tar opp en neve, det skinner.
– Dette var dødskult! Jeg må spørre hvor mye de skal ha for dette. Det passer fint i lampa, sier hun.
Sjekk ut folka bak noen av de fineste Trondheims-bildene på Instagram
To kroner kiloet
Norscrap-besøket er det tredje på fire måneder.
Jan Gunnar Jøssang i resepsjonen kjenner henne igjen, til tross for at hun ikke er den hyppigste kunden.
Bedriften er vant til å håndtere flere tonn metall, 29-åringen er bare interessert i et par kilo.
Det ble ingen kjettinger i dag. Inn i brakka har Myrtvedt tatt med seg et topplokk fra en svart kullgrill. Den er halvfull av metallspon.
– Hvor mye skal du ha for dette?
– Jeg må ta det på vekta først, men vi blir alltids enige, jeg og du, svarer Jøssang med et smil.
– Jeg tror ikke det er så mye, rundt to kilo, kanskje, sier 29-åringen.
– Er det stål? Da er det egentlig fem kroner kiloet, sier han, før han kjapt legger til:
– Men siden det er deg, så skal du få det gratis.
Nå vil vi drikke alkoholfritt. Slik lager du de diggeste drinkene
Ufør og fulltidsjobb
Hun dro på den første skattejakten i slutten av 2015. På grunn av medfødte ryggproblemer, har hun aldri klart å tilpasse seg et vanlig yrke.
Hun er 70 prosent ufør og er avhengig av å styre arbeidstiden og belastningen selv.
– Jeg har alltid vært interessert i design, og elsker å lage ting selv. Det var slik det begynte, sier hun.
– Hvorfor kjøper du ikke materiale?
– Det hadde vært lettere, men da hadde jeg ikke vært tro mot konseptet mitt. Jeg synes denne bruk- og kast-mentaliteten er helt galskap. Derfor bruker jeg heller restemateriale, selv om det er litt skadet og skeivt, sier hun.
Anleggsbord
Det første hun lagde, var et bord. Et «Trailer trash-bord».
Enkelt forklart: Et bord laget av et anleggsdekk.
– Dekkene veier opp mot 60 kilo. Jeg hadde en idé, men visste ikke hvordan jeg skulle gå fram eller hva slags verktøy jeg skulle bruke, sier hun.
Hun fikk så gode tilbakemeldinger etter at hun var ferdig med bordet, at hun bestemte seg for å fortsette.
Denne sjekklista må du bruke når du planlegger nytt kjøkken
Siden den gang har Myrtvedt også laget lamper, klokker og puter av det hun finner på dynga. Ideene får hun oftest når hun er ute og ser etter "nytt" skrot.
– Men er det nok til at det går rundt?
– Nei, jeg pleier å si at jeg er 70 prosent ufør, men jobber 200 prosent, sier hun og ler.
Via et bemanningsbyrå jobber hun som servitør, resepsjonist og bartender. Hun har også et enkeltmannsforetak hvor hun tar på seg malejobber.
Drømmen er derimot å leve av å lage møbler av søppel. Det er det hun vil, det er det hun skal.
– Jeg lager det jeg har lyst til. Jeg har det veldig gøy, sier hun.
Tre planker og en rist
Neste stoppested er på Revheim. Utenfor en privatbolig står en grønn container, inntil husveggen er en demontert vindeltrapp.
– Jeg har tatt to trinn fra denne trappa allerede, men jeg aner ikke hva jeg skal med dem ennå, sier hun og smiler. Hun klatrer opp i containeren og snur seg rundt. Søppelet tilhører et vaktmester- og byggefirma.
Her får Myrtvedt lov til å komme og gå som hun vil. 29-åringen kan ta med seg det hun måtte ønske.
– Der, ja!
Hun kaster ut noen plankebiter. Etter et par minutter ligger tre tykke plankebiter og en rund rist på bakken.
– Dette er godt og tykt materiale, det kan bli mye gøy. Lange, fine lysestaker for eksempel?
– Hva med rista?
– Jeg har ikke peiling. Jeg er veldig glad i metall, sier hun og tenker seg om.
– En klokke!
– Så dette er en klokke?
– He he, det kan i alle fall bli det, sier hun.
Nettbutikk og verksted
Langs Revheimsveien ligger også studioet hennes, Junkyard Studio.
I de gamle lokalene til Fretex Madla, et par steinkast unna den internasjonale skolen, har hun 500 kvadratmeter å boltre seg på.
- Vi vil ikke være som alle andre. Nå har gutta begynt å gå i blomsterjakker
Myrtvedt flyttet inn i verkstedet i mai i fjor. Der er 29-åringen så ofte som hun kan, gjerne også i helgene.
– Så fikk jeg på plass en nettbutikk i desember. Utsalget mitt er på nett, men folk kan selvsagt komme innom verkstedet også, sier hun.
Der har hun alt hun trenger.
Her er verktøy og utstyr. Noen demoer om hva som er i vente, i tillegg til noen ferdige produkter.
Og mange, mange oljefat.
– Jeg har vel 10 sandblåste oljefat, over 20 totalt, sier hun og peker inn i et oppbevaringsrom.
– Og her lagrer jeg alle dekkene mine, sier 29-åringen og åpner døra til et nytt rom.
Cirka 25 dekk i forskjellige størrelser.
Hun vet fortsatt ikke hva alt blir til slutt.
– Prøving og feiling
På arbeidsbenken står en ferdig klokke. Den har hun laget av bilbelter, ramma er av restmateriale. Kun urverket er nytt.
Dette er Trøndelags mest inspirerende matkontoer på Instagram
På gulvet står et brannslukningsapparat som har blitt til en klokke.
– Hvor lang tid bruker du på dette?
– Demoen tar ofte en stund. Da er det mye prøving og feiling, alt blir laget for hånd, sier hun.
Nå holder hun på med en ny brannslukningsapparat-klokke.
Apparatet er fra 1994 og hun fikk det fra en venninne.
Nå er det stroppet fast til en pall. En operasjonsbenk, her skal gammelt bli nytt.
Headset er hørselvern, på med vernebriller og rosa hansker.
Hun plugger i kontakten og starter opp vinkelsliperen.
Gnistene flagrer.
Livsgnister.