– Jeg har aldri følt meg så fri før, sier Frida Kleiveland (22).

– Det er helt fantastisk, legger Sarah Børresen Eilertsen (23) til.

Mange velger å starte ferien på flyplassen, men venninnene valgte danskebåten og Risavika.

Vel framme i Hirtshals begynte jentene å tråkke seg nedover Europa. Nå har de tilbakelagt 3600 kilometer og vært innom åtte forskjellige land, men reisen har så vidt begynt.

– Planen var å dra på sykkeltur i tre måneder, men vi syntes det ble i korteste laget, sier Eilertsen og ler.

Punkteringer har det blitt nok av på turen... Her må sykkelslangen repareres et sted i Tsjekkia. Foto: Privat

– Hater å trene

De to venninnene traff hverandre da de tok en bachelor i tegnspråk og tolkning ved NTNU i Trondheim.

Begge er hakket mer glade i å reise enn å studere. Da venninnene skulle skrive bacheloroppgave i vår, dukket den noe helsprøe ideen om å loffe rundt i Europa på to hjul opp.

– Folk var vel ganske skeptiske til planene våre. De sa at det ikke var en lur idé. Ingen av oss hadde trent til turen, fordi vi hater å trene, men vi tenkte at formen kom til å bli bedre underveis, sier Eilertsen.

– Det er bare å trø, så kommer du framover. Vi fant ut at vi ikke kunne høre på hva andre sa, vi måtte gjøre det vi hadde lyst til, legger Kleiveland til.

– Det er alle de flotte folka vi har møtt som har gjort turen fantastisk, forteller Kleiveland. Her har jentene hengt seg på et utdrikningslag i Praha. Foto: Privat

Opp, opp, opp

Innstillingen om at det «bare er å trø» funket veldig bra, i starten i alle fall . Danmark og store deler av Tyskland er relativt flatt. De første ukene syklet jentene rundt 80 kilometer om dagen.

Men da Tsjekkia sto for tur, dukket det opp noen solide oppoverbakker og store fjell.

– Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å le, det gikk bare oppover. Så vi peilet oss sørover mot Donau og valgte en flatere rute, humrer Kleiveland.

Videre syklet jentene via Østerrike, Slovakia, Ungarn og Kroatia. Akkurat nå sofasurfer jentene i Montenegro.

– Ellers har syklingen gått overraskende bra, sett bort fra alle punkteringene, sier Eilertsen.

Jentene bruker ofte Couchsurfing, en gratis overnattingstjeneste hvor du sover på sofaen til en gjestfri fremmed. Om de ikke får napp, går det alltid an å sove i hengekøye eller i telt, som her i Ungarn. Foto: Privat

Sovepose-miming

Ubehagelighetene har uteblitt, heldigvis. Det mest skremmende jentene har opplevd etter tre måneder på sykkelsetet, var noen svært høylytte villsvin rundt teltet sitt i Kroatia.

– Så har vi selvsagt møtte på noen interessante og rare folk, men vi har aldri følt oss redde, sier Eilertsen.

Noen morsomme situasjoner blir det også. Ikke alle i Sørøst-Europa er like gode i engelsk.

– Vi tror gjerne at vi har en fordel siden vi har gått tegnspråk og tolkning, men å mime en sovepose er ikke så lett, sier hun og ler.

Ingen av jentene trente seg opp til turen, rett og slett fordi de hater å trene. – Det er bare å trø, så kommer du framover, sier Kleiveland, som her tester tohjulingen i vannet i Dresden. Foto: Privat

#nullansvar

Nå lever de av goodwill hos totalt fremmede. Går det skeis tilbringes natten i telt eller hengekøye. Selv om studentlånet fra i vår egentlig skulle gått til studier i Trondheim, har deler av det blitt brukt til å finansiere sykkelslanger og mat på turen.

– Nå er planen å dra videre mot Albania og Hellas. Så tar vi nok en ferge over mot Italia, og reiser videre mot Spania og Marokko. Så sykler vi oss gjennom Vest-Europa på vei hjem, forteller Eilertsen.

I løpet av turen har jentene også opprettet en Instagram-profil som heter «nullansvar», slik at familie, venner og nysgjerrige kan bli med på turen.

Tanken bak navnet var nettopp det det står for. Null ansvar, null bekymringer og å kunne leve ut drømmen.

– Vi er utrolig heldige. Det er nesten så vi er litt misunnelige på oss selv, sier Kleiveland.