Vår populære artikkelserie om unge jobbtalenter fortsetter selvfølgelig også denne uken.

Sist snakket vi med tegneserieskaperen Trond Stavås (25).

Kjenner du et ungt jobbtalent som burde være med i denne serien? Tips oss på trd.by@adresseavisen.no.

Denne uka snakker vi med Martin Fossli!

Slik svarer han på våre spørsmål om jobb og karriere:

Hvilken utdanning har du?

- Akkurat nå er jeg midt i en lektorutdanning i historie ved NTNU. Ved siden av dette tar jeg trenerutdanning ved Norges ishockeyforbund som jeg skal fullføre til sommeren. Å kombinere lektorutdanning med trenerjobb kunne ikke passet meg bedre!

Hvordan fikk du trenerjobben du har i dag?

- Heldigvis for meg er ikke ishockey-Norge særlig stort (ennå). Da jeg var ferdig på VGS i Asker, ønsket jeg å flytte på meg nordover. Etter tre år som assistenttrener bak den trønderske hockeylegenden Odd Nilsen, hjalp han meg å finne en trenerjobb i Trondheim som jeg kunne kombinere med studiene.

- Etter en rask telefonsamtale opp til en annen trøndersk hockeylegende, Jan Morten Dahl, var jeg så heldig at jeg fikk jobb som hovedtrener for 03-årgangen i Leangen. Nå er jeg inne i det tredje året som trener for denne årgangen, og jeg er veldig fornøyd med det. Takk Odd og Mortis!

Hva var din aller første jobb, og hvor gammel var du da du fikk den?

- Da jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli proff ishockeyspiller selv, var jeg rask til å engasjere meg som trener i moderklubben min, Frisk Asker. Som 15-åring fikk jeg bidra som trener for 5-6-åringer tidlig på morgenen hver lørdag. Dette utviklet seg fort til jobb på sommer-, høst- og vinterhockeyskoler i klubben, samtidig som jeg var så heldig å få lære av Odd som assistenttrener i tre år. Jeg hadde nok ikke så mye å bidra med utover å flytte pucker i starten, men jeg fikk noen hundrelapper i måneden, så det teller vel som jobb…?

- En trener er aldri bedre enn utøverne sine, og uten dem hadde jeg selvfølgelig ikke hatt en jobb, men uten motiverte utøvere hadde jeg ikke utviklet meg som trener heller, sier Martin Fossli. Foto: Privat

Hva er den største tabben du har gjort på jobb?

- Huff… Forrige sesong var jeg også trener for 08-årgangen i Leangen. Treningene var spekket med masse spill, lek og moro og når vi hadde beveget oss inn i nyåret ble fristelsen for stor for å ikke være med å leke litt selv. Vi skulle avslutte treningen med en stafett der spillerne skulle gå på skøyter over hele isen, slå i vantet og skøyte i full fart tilbake til køen der de skulle skli mellom beina til resten av stafettlaget sitt.

- Det ene laget var én spiller færre enn de andre, og da sjansen bød seg for å være med på moroa, var jeg ikke vond å be. Det var dessverre ikke før jeg hadde oppnådd toppfart og var på vei ned på isen at jeg innså at jeg ikke lenger var 120 cm høy og 9 år… Det hele endte med en Donald-kul i panna, åtte 9-åringer liggende oppå meg, og god latter blant foreldrene på tribunen.

Hva er det som motiverer deg i arbeidshverdagen din?

- Jeg blir utrolig motivert av motiverte utøvere. Utøvere som stiller spørsmål, er nysgjerrige og som kommer til ishallen hver dag for å bli en bedre idrettsutøver. En trener er aldri bedre enn utøverne sine, og uten dem hadde jeg selvfølgelig ikke hatt en jobb, men uten motiverte utøvere hadde jeg ikke utviklet meg som trener heller. Jeg er av den oppfatning at idretten i dag er så kompleks at det ikke holder å møte opp trening hver ettermiddag uten at det finnes et indre driv i utøveren til å bli en bedre ishockeyspiller. Utøvere som selv tar ansvar for egen utvikling blir jeg motivert til å hjelpe til å utnytte potensialet sitt.

- I tillegg til å bli motivert av utøverne mine, blir jeg også utrolig motivert i arbeidsmiljøet jeg arbeider i. Jeg tror på at man blir lik de personene man omgir seg med, og at jeg får jobbe i et arbeidsmiljø med trenere på andre lag, samt utrolig dyktige assistenttrenere, der jeg blir utfordret, samtidig som jeg får støtte om jeg har en dårlig dag motiverer meg til å bli bedre. Å komme til et slikt arbeidsmiljø gjør det utrolig enkelt for meg å bruke hele min fritid på verdens beste idrett. Og i tillegg gjøre husleia litt enklere å betale i slutten av måneden

- Helt til slutt vil jeg trekke frem selve spillet. Ishockey som idrett slutter ikke å fascinere meg. Jeg oppdager nye ting jeg kan ta med meg videre i min egen verktøykasse, enten om jeg ser en U12-trening på Leangen eller en kamp fra NHL. At jeg selv kan få en bedre forståelse av denne fantastiske sporten hver gang jeg tar bussen opp til Leangen er en motivasjonsfaktor i seg selv.

Hva er den største utfordringen med å være ung i arbeidslivet – og hva er fordelene?

- Fordelene ved å være ung trener, utenom at jeg har spilt såpass mye Fortnite at jeg kan være på samtalen om hvilket skin som er fetest (Raptor ftw), er mange. At jeg er nær mine utøvere i alder gjør at jeg kan relatere meg til utfordringene de møter på i hverdagen fordi det ikke er lenge siden jeg var på samme sted. Jeg har en god formening om hvordan jeg skal kommunisere med ungdom fordi det ikke er lenge siden jeg var ungdom selv.

- Som ung student har jeg også mye frihet i hvordan jeg kan disponere hverdagen min. Om jeg en dag må ofre en forelesning om Bysantinsk kirkehistorie på 600-tallet (krise) for å analysere en kamp fra helgen, så gjør jeg gledelig det. At eksamenstiden blir rimelig hektisk er bare noe jeg må finne meg i. At jeg også er helt i starten av min trenerkarriere gjør at jeg er utrolig nysgjerrig på å bli bedre i yrket mitt, noe som igjen vil tjene utøverne mine.

- Utfordringene jeg møter i jobben min tror jeg er ganske universelle uansett alder. Jeg sitter ikke med en følelse av at utfordringene jeg møter i hverdagen har noe med alderen min å gjøre, om ikke stikk motsatt. At jeg er ung gjør at både mine kolleger og sjefer er tålmodige med den jobben jeg gjør og hjelper meg i min egen utvikling. Eneste reelle utfordringen jeg har møtt på i forbindelse med min alder må nok være at jeg ikke har så mye å bidra med når det mimres tilbake til gamle hockeykamper på 80-tallet…

Som hovedtrener tilbringer Fossli med andre ord mye tid i Leangen Ishall. Foto: Ivar Mølsknes

Hvordan vil de du trener beskrive deg – og skiller det seg fra dine venners beskrivelse av deg? I så fall, på hvilken måte?

- Jeg tror det er utrolig viktig å ta med seg personligheten sin inn i treneryrket. Om man inntar en «rolle» når man tar steget inn i garderoben, blir man gjennomskuet veldig fort. Så selv om personligheten min er den samme både i jobb-settingen og i ta-en-øl-med-gutta-settingen, så forsterker jeg nok ulike sider av meg selv avhengig av hvilken setting jeg er i. Jeg er nok ikke like tålmodig når en kompis av meg drar samme historie for tredje gang som jeg er i hockeygarderoben. Jeg tror (og håper) at utøverne mine vil beskrive meg som en kunnskapsrik, engasjert og motiverende trener.

Hva er dine beste tips for lykkes som trener?

- Vær nysgjerrig! I dag finnes det kilder til kunnskap overalt, fra klipp på Instagram eller hos en kompis som studerer medisin på NTNU. Man kan alltid lære noe av noen, enten om det er en kollega som har spilt ishockey på toppnivå og vet hva som kreves for å nå dit, eller om det er bestemoren min som har vært lærer i 40 år. Det er din oppgave å skaffe deg den kunnskapen. Still spørsmål, stjel ideer og gjør det til ditt eget.

- Om en kompis av meg er flink til å motivere seg selv til å løfte vekter hver dag for å imponere damer på stranda til sommeren (helt hypotetisk), så kan han lære meg masse om motivasjon og hvordan man skal jobbe for å nå de målsettingene han har satt seg. I tillegg tror jeg det er utrolig viktig å søke kunnskap hos de som har gjort ting før deg. Å delta på trenerkurs noen uker i året er god læring, men ofte finnes den beste læringen i en telefonsamtale med noen du ser opp til. Det finnes utrolig mye læring i å snakke om utfordringer med personer som har vært gjennom de samme utfordringene før.

- Jeg mener også at man ikke skal være redd for å eksperimentere med nye ideer, om det skulle være nye øvelser å bruke på trening eller nye pedagogiske måter å nå ut til utøverne sine på. Hvis man skal snakke til utøverne sine om at det er fullt lovlig å gjøre feil, så mener jeg at man også må vise det med handlingene sine som trener. Hvis ikke jeg som trener skal prøve og feile, hvorfor skal utøverne mine gjøre det da? Hvis man en dag kommer til ishallen uten å ha en innstilling om at man skal pushe sine egne grenser som trener, så tror jeg at man bør finne seg en annen jobb. Bruk den halvtimen det tar å komme seg til og fra ishallen på å lære noe nytt.

- Et medium jeg har lært utrolig mye av det siste året har vært podkaster. Enten om det er ishockeyrelaterte podkaster, som TV2 Hockeyprat, Høy Kølle, The Hockey Think Thank, The Full 60 eller andre podkaster, så finnes det alltid noe man kan lære og anvende i jobben sin. Akkurat dette tror jeg er overførbart til alle yrker. Vær nysgjerrig, still spørsmål, lær deg noe nytt hver dag og bruk det!

Hvor ser du deg selv om ti år?

- Uansett hvor jeg er om ti år, så håper jeg at jeg har det like gøy i jobben min som jeg har det nå. Om det blir å jobbe med spillerutvikling på ungdomsnivå, eller med toppidrettsutøvere på et internasjonalt nivå, vet jeg ikke ennå. Så lenge jeg brenner for jobben jeg gjør og fortsatt er nysgjerrig på å lære nye ting om ti år så er jeg fornøyd. Å kombinere jobben som ishockeytrener med en jobb som lektor hadde nok passet meg fint!