Faren til Sofia Haugan har slitt med rus og tilbrakt mye tid i fengsel. Selv måtte hun og moren flytte til en hemmelig adresse da Sofia var ti år gammel.
- Jeg husker rusen da jeg var på besøk hos ham, men jeg husker ikke noe sinne. Men han kunne komme hjem til meg og min mor, og da var han sint, forklarer Haugan.
Ungdom oppfordres til selvmord i sosiale medier: Kristoffer (16) ber mobberne innstendig om å stoppe
Telefon fra fengsel
I 2012 ringte pappa Kjell Magne fra fengselet. Sofia skulle lage eksamensfilm på filmskolen NISS i Oslo, men visste ikke riktig om hva. Da foreslo faren at den skulle handle om ham.
På det tidspunktet hadde de nesten ikke hatt kontakt siden hun var ti år gammel.
- Han slapp ut av fengsel 1. mai, men skulle inn igjen allerede 6. mai. De dagene brukte vi på å filme. Etter det var jeg ikke helt ferdig, jeg var fortsatt nysgjerrig. Derfor valgte jeg å fortsette.
Over 200 timer med innspilt materiale resulterer i dokumentarfilmen «Røverdatter», en film som viser et ganske annerledes far-datter-forhold.
Mandag har dokumentarfilmen norgespermiere under Kosmorama-festivalen her i Trondheim. Nasjonal kinopremiere er 16. mars, og 20. mars vil filmen igjen vises i Trondheim.
I filmen forsøker Sofia å hjelpe pappaen sin inn på rehabilitering. I en til tider absurd, kaotisk og komplisert hverdag er strategien deres en god dose mørk humor.
- I begynnelsen forsøkte jeg å forstå ham, hvorfor ting har blitt slik de er blitt, og hvorfor han ikke har kommet seg ut av det. Jeg innså at den løsningen ikke blir servert på et sølvfat. Men jeg fikk et behov for å hjelpe, og så ble han motivert til å forsøke å bli rusfri selv også, forklarer hun.
Michael (24) satt i fengsel. Nå er han avdelingsleder
- Peter Pan-syndrom kombinert med rus
I filmen inntar Sofia perspektivet til de pårørende og barn av foreldre i rus.
- Han er ikke guds beste barn. Men han er et menneske som alle andre, med sine demoner og opplevelser. I rusen er han en helt annen person, det er som to vidt forskjellige personer.
Hun forklarer at hun har gode barndomsminner med sin far. Han hadde alltid noe barnslig over seg, og de to lekte mye. I dag kan hun huske fragmenter, som da hun kunne våkne opp som liten til et tomt hus.
- Et slags Peter Pan-syndrom kombinert med rus er ikke så enkelt.
På barneskolen i Trysil, dit Sofia flyttet med sin mor den gangen da hun var ti år, fikk hun spørsmål fra en ny venninne om hvor faren hennes var.
- Jeg svarte at han satt i fengsel, men merket på reaksjonen at dette ikke var «ok» å snakke om. Er det synd på meg, undret jeg. Jeg sa at hun ikke måtte si det til noen andre, men det gjorde hun likevel. Plutselig fikk jeg mange telefoner og spørsmål, og hovedreaksjonen min var sinne. Da fant jeg ut at siden jeg ikke kunne skjule det, kunne jeg like godt snakke tydelig om det med vilje. Det å være skamløs ble en mestringsmekanisme.
Ellen (20) samlet 25 unge skribenter fra Instagram. Det ble det bok av
Tillegges en sårbarhet
Faren har filmet 100 timer til filmen «Røverdatter» selv.
- Hva synes faren din om filmen?
- Første respons var overveldende bra. En uke etter hadde han derimot noen kommentarer. Som at det var snørr på et bilde eller at han bare sto i underbuksa. Forfengelige meldinger rett og slett, og da tenkte jeg at det får gå.
- Og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg ville ikke pynte meg når jeg skulle filmes, jeg ville også være ærlig om hvem jeg er. Men i ettertid, i klippen, kunne jeg tenke, hvorfor dusja og vaska jeg ikke håret i det minste?
Selv er Sofia frivillig i organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR). Hun forklarer at for henne og andre med lignende oppvekst er det som ofte har vært en del av det hverdagslige for dem, ofte oppleves dramatisk for andre.
- Folk tillegger deg ofte en identitet og sårbarhet som du ikke kjenner på selv. Det er en styrke å være medlem av BAR hvor vi har lignende opplevelser. Men det er et økonomisk klasseskille som er avgjørende også. Å holde fasaden er nok viktigere og tynger nok barn med i utgangspunktet ressursterke foreldre, mens vi fra familier uten penger har andre ekstra belastninger.
- Jeg håper at andre pårørende kan oppleve at de ikke er alene, og at det ikke er så farlig. Utrolig mange har spurt meg om hvorfor jeg ikke bare kutter kontakten, men det er ikke så sorthvitt. Slike grenser kan være vanskelig å sette, spesielt for barn.
Er det noe som engasjerer deg ekstra mye? Skriv til oss! Send debattinnlegg til trd.by@adresseavisen.no