– Det er første gang vi har spikret igjen vinduene i andre etasje. Plutselig hørte jeg et smell, og da var kjæresten min i gang med spikerpistolen, sier Maria Revheim Eilertsen (24).

Hun sitter i en grå sofa dekket av slitt, svart netting med store hull. Hele taket er fullt av falskt spindelvev. I vinduskarmene og i hyllene er det flere hodeskaller, opp langs veggen står en kiste dekorert med et kors.

– Altså... Jeg synes det hele er dødskult, sier Eilertsen og gliser bredt.

Å feste alt spindelvevet er den mest omfattende jobben i huset. Eilertsen forteller at hun av og til har nappet ut litt falskt spindelvev av håret under forelesninger på universitetet. Foto: Jarle Aasland

Pynter i halvannen uke

Eneboligen til 24-åringen og samboeren John Henrik Thorbjørnsen (28) skiller seg ganske kraftig ut fra resten av nabolaget i Granittveien i Stavanger.

Naboen bor i funkishus og har store vinduer for å slippe inn mest mulig lys. Det unge kjæresteparet har derimot spikret igjen vinduene, laget kirkegård i inngangspartiet og satt en stor edderkopp på taket.

Innendørs er det spøkelser, skjeletter, svevende hatter og lys. Spindelvevet dekker taket i tre rom. På badet ligger det avkappede fingre, hender og organer, mens den røde såpa på vasken skal minne om blod.

Badet er den blodigste delen av huset. Foto: Jarle Aasland

– Det tar rundt halvannen uke å få all pynten opp, så tar det rundt en dag å ta alt ned igjen, forteller Thorbjørnsen.

De lager mye av pynten selv. Edderkoppen på taket er laget av søppelsekker og ledningsisolasjon. Flere av hodeskallene, i tillegg til likkista, er laget av pappmasjé. Ellers er mye av pynten også gjenbruk. En gammel klokke ble kjøpt for en 100-lapp på Finn, noen lamper ble gitt bort og har fått en litt mer «spooky look» med et malingsstrøk. Spindelvevet utenfor huset er netting som vanligvis blir brukt til vedsekker.

– Du får ikke den samme følelsen av det autentiske og gamle når du kjøper pynt fra butikken, men det er klart at vi har kjøpt noe, sier Eilertsen.

– Hvor mye har dere brukt?

– Det har nok blitt noen 1000-lapper i løpet av årene, men vi drar alltid hjem til jul, så vi sparer på å ikke kjøpe julepynt da, sier hun og ler.

Slik ser det ut i stua til Thorbjørnsen og Eilertsen i store deler av oktober. Foto: Jarle Aasland

Tradisjon

Eilertsen kommer opprinnelig fra Askøy, mens Thorbjørnsen er fra Hardanger.

De flyttet til Stavanger i 2015. Han skulle jobbe ved et oppdrettsanlegg på Finnøy, mens hun skulle begynne lektorutdanningen ved Universitetet i Stavanger. Med på flyttelasset var også Eilertsens fascinasjon for halloween.

– Vi hadde alltid spøkelsesfest da jeg var barn. Jeg husker at vi pyntet med spøkelser, leste grøsserhistorier og så på skumle filmer. Det er nok der jeg har det fra, sier hun.

I spisestua står en hylle med gamle flasker. En av dem er fra et gammelt apotek i Stavanger og har påskriften «Gift - etsende væske». Foto: Jarle Aasland

Etter at Stavanger hadde blitt parets nye hjemby, bestemte de seg for å samle noen venner til halloween-fest. Gjestene fikk hakeslepp da de så hvor gjennomført temaet var, og hvor mye arbeid som kjæresteparet hadde lagt i dekorasjonen.

Det ble selvsagt en ny fest året etter og tradisjonen var i gang. Hvert år prøver paret å toppe seg selv.

– Jeg har egentlig aldri brydd meg så mye om halloween, så det hele begynte vel som frivillig tvang. Nå synes jeg derimot at det bare er moro. Jeg liker veldig godt at du kan være kreativ og lage så mye kult, sier Thorbjørnsen.

Til og med katten Pjusken har fått flaggermusvinger som halloween-kostyme. Foto: Jarle Aasland

– Elsker oppmerksomheten

Det er ikke bare Eilertsen og Thorbjørnsen som flirer godt av påfunnene sine, også tilfeldige forbipasserende får seg en støkk og en god latter når de ser hva paret finner på.

– Det er ganske festlig å se bilene kjøre sakte forbi utenfor, og jeg må være så ærlig å si at jeg elsker oppmerksomheten. Folk peker og ler, men det er bare stas, sier Eilertsen.

Det er ikke bare de voksne som snakker om «Halloween-huset på Tasta». De yngste både elsker (og frykter) den lille eneboligen.

– Vi har hatt barn her som faktisk tror at huset er hjemsøkt, sier Thorbjørnsen og ler.