Han har fem mann rundt seg. En liten ulveflokk med samme mål for øyet. Han skjønner at noe må skje for at det skal gå hans veg. Han velger å gire opp et par hakk, og plutselig har han en luke. Men han er fortsatt ikke alene. En spurtsikker sveitsisk verdenscupvinner er like bak. I hodet jobber alle mulige hjerneceller for å planlegge de siste 30 sekundene av hans livs drøm.
De kommer likt ut på oppløpet og Eldar kjenner han er tom. Tom for krefter, for energi, men ikke tom for motivasjon. I skisporene ligger det fem cm med bløtsnø. Dette er ikke et optimalt spurtføre. Sveitseren har mye bedre gli, og kommer få centimeter foran. Da gjør Eldar noe han aldri hadde trodd han ville gjøre i et oppløp.
Denne restauranten åpner i Trondheim denne helga
Hit vil ingen dra på ferie lenger
Alt handlet om ski
I et litt overdrevent stort møterom i Sparebank 1s lokaler sitter en velkledd Eldar Rønning og smiler fornøyd. Skidressen og sponsormerkene er byttet ut med finskjorte, stramme jeans og pensko. For omtrent et år siden valgte han å legge langrennsskiene på hylla, noe han i utgangspunktet ikke hadde et ønske om.
Eldar Rønning hadde hele sitt liv elsket å vinne. Konkurranseinstinkt hadde han vokst opp med fra han var liten. Bestefar var hans store forbilde, og for han skulle det både være tøft og tungt.
– Både bestefar, mamma og pappa har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. De lærte meg at ”itjnå kjæm tå sæ sjøl” og at hardt arbeid lønner seg. Det ordtaket bruker jeg ofte enda.
Hele livet hans hadde dreid seg om ski, karriere og trening. To økter om dagen måtte til, uansett dag, uansett tid på døgnet. Det var jobben hans. Livet hans. For det var når han trente for seg selv at hodet fikk tid til å tenke. Det var da han hadde tid til å planlegge, fundere og presisere.
– Selv om jeg likte å trene og reise, ønsket jeg meg alltid en fridag. Jeg hadde aldri skikkelig lørdag og søndag, eller sommerferie.
Kan du tenke deg å spise en bedre middag på IKEA?
Familien fulgte samme timeplan
Eldar lener seg litt fremover og slår forsiktig ut med hendene. Han påpeker at det å være skiløper på toppidrettsnivå er en ”egotrip”. Man tenker så og si kun på seg selv, og bruker meste av tiden til trening og planlegging av nye ritt. Og familiedagene blir lagt opp etter hvordan pappas timeplan ser ut.
Men det Eldar Rønning angrer mest på nå i ettertid, er at han ikke hvilte mer. I perioder slet han med mye sykdom og med at kroppen ikke fungerte slik han ønsket. Totalbelastningen ble til slutt for høy, og han trente seg rett og slett i senk.
– Når man er så motivert som det jeg var på den tiden, glemmer man hva kroppen egentlig tåler. Normalt sett er ikke det største problemet at man trener for lite, men heller for mye.
Det begynte som et lokalt prosjekt. Nå er det vegansk kokebok
Ny hverdag
Denne måneden venter Eldar og kona Laila et nytt barn. Dette blir deres tredje, og endelig er han til stede fra første stund. Da de to eldste barna ble født hadde han knappe to uker, før han var tilbake til treningsregimet. Med til sammen rundt 250 reisedager ble mye av tiden borte fra familien.
– Ofte gikk det en til tre uker mellom hver gang jeg så dem. Jeg kan vel trygt si at de hadde vokst mye på de korte stundene jeg var borte.
Han smiler bredt mens han forteller at han gleder seg til å være til stede i småbarnsperioden. Taco på fredager, felles god frokost på lørdager og mye mer tid til barna og kona. Det er de små gledene som setter farge på livet hans om dagen
Å strebe etter å bli best ligger i Eldars natur, selv om han innrømmer at det er godt å slippe å konkurrere til enhver tid.
– Det er godt å slippe jaget etter prestasjoner, og å slippe å være egoist hele tiden. Nå kan jeg endelig være sosial på helt andre måter, enn det jeg var som skiløper.
Hjemme mikser Lene det meste
Den indre roen
Det kom en lett during fra flymotoren. Over han i bagasjehylla lå pokalen. En middels stor sølvpokal, men i det minste større enn den hans far hadde fått på et junior-renn for en god stund tilbake. Han ler litt for seg selv med tanken på hva han fortalte NRK på direkten rett etter rennet. ”Nå har jeg endelig en større pokal enn deg, pappa!”
De stiger over et lett skylag og bryter gjennom. Eldar Rønning titter ut vinduet, lener hodet tilbake i flysetet og det går opp for han hva som egentlig hadde skjedd tidligere den dagen. Han har nesten litt lyst til å klappe seg selv på skulderen, men velger heller å bare kjenne på følelsen.
– Min aller største drøm hadde gått i oppfyllelse. Det er overraskende at man blir så glad for noe så ubetydelig i det store perspektivet.