Jeg var tidlig ute til en avtale denne uka, og endte opp med en urban promenade mens spurvene tolket Grieg og vårsolen kastet glans over de vårgrønne bladene som hang som nakne slør fra svaiende busker og staute trær.

Vakkert, var det. Denne lysningen som bærer bud om en vår i emning brer seg over byen mens nabolaget puster inn og de listige bakgårdskattene skyter rygg på jakt etter solstråler i pelsen og bris i halen.

Du er vakker som soloppgangen. Yr som den nyforelskede. Jag älskar min stad.

Men før den tidvis latente romantikeren i meg får aldeles hjertebank idet mine hjulbeinte Vans i 44 og to tredjedeler tråkker lettere formålsløst rundt blant fortauskanter og asfalt, så blir jeg matematisk og tander. Tre... Fire... Shit, fem... Eh... Seks... Syv... Nå er det v... Nei, åtte...

Åtte hva? Snaisne damer? Gule biler? Løvetann? Om det bare var så vel. På et kvarters spasertur gikk jeg forbi et tosifret antall munnbind som lå eierløse og til spott og spe på bakken.

Jeg skal forsøke etter beste evne ikke å klyve opp på min høye hest for å plante mentale hestesko i pannen på det mindretallet av oss som gjør kort karriere som natursvin, men det er påfallende at veien til offentlige søppelspann eller baklomma på 501-en er noen ekstra lysår lang når vi skal av med det kliniske visiret, absorbert i unntakstilstand og egen pust.

Jeg er ikke sur, men jeg er litt skuffet. Å pælme munnbind på bakken etter et drøyt år med G i pandemi-oppførsel blir for meg litt som å gå gjennom skoleåret med Meget i sløyd for så å bygge gapestokk med sensors navn på til eksamen.

Og da sier jeg til oss alle slik min kjære norsklærer på gymnaset sa til meg:

«Jeg vet at du kan, så jeg blir trist når du ikke gidder!»

Plast i naturen har brutale og dødelige følger for andre levninger, det bruker en mannsalder på å brytes ned organisk, og brukte masker utgjør en solid smittefare for andre mennesker – eksempelvis de som påtar seg jobben med å plukke opp de som ligger på bakken. En studie fra Universitetet i Hong Kong, trykket i tidsskriftet The Lancet i mai 2020 og gjengitt av forskning.no, viser at under optimale forhold kan koronaviruset overleve i en uke på et munnbind av plast.

Misforstå meg rett; det er ingen som forventer at vi leverer til ti av ti på alt når det gjelder kildesortering og miljøvern. Å ta en spansk en og gjøre seg litt fargeblind når pappen er stappfull, kan skje i de nest beste hjem - og pandemi er vi like lei av som om vi ble sendt på en øde øy i månedsvis med repriser av Home and away som eneste underholdning.

Vi har vært veldig flinke, og vi hadde fortjent å få høste noen frukter av dugnaden nå snart. Men ventetiden blir ikke kortere av at vi kaster brukt smittevern i tyngdekraftens retning som om de var statister i en Jean Claude Van Damme-film.

Å gå med munnbind er omtrent like behagelig som å prøve komf-dressen på tiårs-reunion. I get it. Men ryktene sier at her i regionen er vi ganske flinke til å bruke dem. Og dét er meget, meget nice.

Så hvis vi blir like gode til å trøøøø di i båset etter bruk, så slipper vi forhåpentligvis å gå fra korona-dugnad til å vagge gatelangs med hver sin plukker når skyene letter.

One planet, one chance...