Mellom 500-600 personer dør av selvmord i velferdssamfunnet Norge hvert år, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet fra mai 2020. To av tre av disse er menn.

At det er langt flere menn enn kvinner som tar sitt eget liv, er ikke noe som er unikt for Norge. Årsakene til dette er blant annet valg av metode, kjønnsspesifikk oppdragelse og mangel på kultur for å få uttrykke sårbarhet og følelser, ifølge en artikkel skrevet av BBC-journalisten Helene Schumacher i 2019.

Det er ikke mye som lamslår oss mer enn ordet selvmord. Stigma og skam er uløselig knyttet til fenomenet, men dessverre også en stor grad av uvitenhet. Eksempelvis er rus og psykiatri to begreper som ofte blir nevnt i denne sammenheng, men rus er mindre til stede i selvmordsraten enn man kanskje skulle tro.

De norske tallene viser at selvmord rammer nærmest vilkårlig og at det dermed ikke fins noen obligatorisk sammenheng mellom selvmord og noen tiltenkte, plausible forklaringer som ensomhet, økonomi, rus og sinnslidelser.

Sosiolog Emile Durkheim demonstrerer i sin bok Selvmordet (s. 170) ved hjelp av store tallmaterialer at de som tilsynelatende lider mest, ikke er blant dem som oftest begår selvmord – men at det derimot er et liv i for stor velferd som kan få et menneske til å begå en slik handling.

Det er jo nettopp under gode konjunkturer og i velsituerte kretser at folk lettest avstår fra å leve.

Dette er kanskje også en årsak til at det er et tema vi kvier oss for å diskutere. At det ikke alltid har konkrete, entydige svar på årsak og virkning som man kan sette to streker under.

Skam er et annet element. Tilbake på tidlig 1900-tall var det forbudt å ta sitt eget liv i Norge, og de som var pårørende kunne for eksempel oppleve å miste mors- og farsarven etter sine nærmeste. Selv om den juridiske skammen er borte i moderne tid, så henger noe av den sosiale skammen igjen enda.

Det siste året har vi virkelig fått oppleve hvor viktig og livreddende god og oversiktlig kommunikasjon mellom oss innbyggere og det offentlige er, og også før korona ble vi oppfordret til å prate om helse. Selvmord, derimot, er en verbal gråsone som man helst tråkker en stor ring rundt.

Sigmund Freud omtalte i sin tid samfunnet som en sensurinstans som regulerer adferden vår, og på mange måter er det bra for oss mennesker å leve i et gjensidighetsforhold til omgivelsene våre.

Problemene oppstår når tabuene utveier verdien av å prate om det som er aller vanskeligst.

Det norske samfunnet har nå snart ett år med pandemi bak seg, og den vesle gode nyheten oppi dette er at historisk sett går selvmordstallene ned når det går nedover med et samfunn. Det som blir en kilde til skrekkblandet fryd nå som vi muligens er på oppløpssiden av pandemien som sådan, er hvordan den potensielle tomheten – anomien – treffer oss når støvet har lagt seg.

Blant annet derfor er det kanskje en god tanke å ta opp dette vanskelige temaet allerede nå.

Hvordan når vi frem til hverandre, og på hvilken måte kan man påvirke seg selv og omgivelsene til å fjerne skammen og tabuet fra samfunnsproblemet, slik at fokuset endrer seg til progresjon og positiv løsningsorientering?

Antallet selvmordsforsøk er ti ganger så høyt som dem som faktisk tar livet av seg. Ni av ti av dem som blir berget er evig takknemlige for det. Det burde være motivasjon nok for å ta den vriene praten, slik at man potensielt slipper å ta den som er enda vondere i fremtiden...

Trenger du noen å snakke med? Ring Mental helses hjelpetelefon på 116 123.