- Jeg hoppet for langt på en Big-Jump og landa på flata i høy fart. Jeg har gått på en del smeller oppigjennom, men skjønte raskt at det var av en annen dimensjon denne gangen, forklarer Helbæk.
Høsten 2017 var 27-åringen på utveksling i Vancouver i Canada. Destinasjonen for utvekslingen hadde Helbæk valgt seg ut blant annet fordi han er glad i å stå på ski, og under eksamensperioden ble mye av tiden brukt til nettopp denne aktiviteten. 14. desember gikk det imidlertid ikke helt som det skulle i skibakken.
Daniel (27) kapret sin drømmejobb i Trondheim - dette er hans beste råd til andre
Et titalls operasjoner
Etter ulykken ble Helbæk flydd til nærmeste sykehus i helikopter. Her konkluderte legene med at begge hælene var brukket, at Helbæk hadde et brudd i ryggen og at høyrefoten var brukket. De fryktet også at han hadde indre blødninger, og 27-åringen ble derfor fraktet til et større sykehus i Vancouver hvor han måtte operere med én gang.
Helbæk måtte til sammen operere fire ganger på sykehuset i Vancouver, og de tre neste ukene etter ulykken ble tilbrakt der.
- Legene ville egentlig at jeg skulle ligge der til jeg var ferdigoperert, men prosessen kom til å ta rundt syv måneder. Over nyttår fikk jeg heldigvis komme hjem til Trondheim og St. Olavs hospital, sier Helbæk.
27-åringen forklarer at han har brukket en del armer og ben før, og at det derfor tok tid før han skjønte omfanget av skadene han hadde pådratt seg denne gangen.
- Jeg tok lett på det hele i starten, men da jeg innså at jeg trengte flere omfattende operasjoner og over et halvt år på sykehus, skjønte jeg at det ikke bare var å få en gips.
Sist søndag hadde Thea Steen blitt 30 år. Nå var det familiens tur til å takke.
Risikerte amputasjon
Under oppholdet på sykehuset i Canada fikk Helbæk også en antibiotikaresistent bakterie, som medførte at han måtte ligge de fire første månedene i isolat på St. Olav. Infeksjonen i foten var så kraftig at Helbæk risikerte å måtte amputere.
- Da jeg kom til Norge ville legene ta ut alt av metall som var operert inn, og gjøre alt på nytt. Det var lenge kritisk, men legene fant heldigvis ut at de ville rekonstruere foten i stedet for å amputere den, forklar Helbæk, og legger til at en kraftig antibiotikakur til slutt tok knekken på infeksjonen.
Hvordan var det å få beskjeden om at du kanskje måtte amputere?
- De var veldig forsiktige med å si at sannsynligheten var så så stor for at det kom til å skje. Legene oppmuntret meg heller, og sa at de håpet på det beste. Selv var jeg selvfølgelig redd for at jeg kanskje kom til å trenge et hjelpemiddel for å gå resten av livet, men jeg prøvde ikke å tenke så mye på det. Jeg tok dag for dag, sier Helbæk, som også skadet en nerve på stemmebåndet under intubasjon i forbindelse med en operasjon.
Det medførte at han ikke hadde stemme de tre første månedene på St. Olav.
- Det beste utfallet
Etter operasjonene og tiden på St. Olav, ventet tolv uker med rehabilitering på Sunnaas sykehus på Nesodden. Allerede i fjor vår - knapt halvannet år etter ulykken, sto Helbæk på ski igjen.
- Jeg sendte et bilde fra skibakken til ortopedene mine, og de skjønte nesten ikke hvordan det kunne gå an. De sa at dette var det beste utfallet de kunne ha håpet på, sier Helbæk, og legger til;
- Det går fint å stå på ski, men jeg klarer fremdeles ikke å løpe. Jeg er innstilt på at jeg må leve med litt nedsatt funksjonsevne, men det var et stort høydepunkt å komme seg tilbake til skibakken.
Under rehabiliteringsprosessen fikk 27-åringen imidlertid innblikk i noe han har lyst til å jobbe med etter endte studier. Høsten 2014 begynte han på et masterprogram i teknisk kybernetikk med fordypning innenfor biomedisinsk instrumentering ved NTNU.
- Proteser har interessert meg fra jeg begynte på studiet, men da jeg var på rehabilitering fikk jeg se flere som brukte det. Det er stor forskjell på hvordan en ingeniør og en pasient tenker, og det var motiverende å se hvordan de brukte dem på sykehuset. En ingeniør vil at protesen skal være så kompleks som mulig, mens en pasient bare vil at den skal fungere, sier Helbæk.
Startet på masteroppgaven
Helbæk har akkurat startet på masteroppgaven sin om en håndprotese, og forteller at det så langt er veldig spennende og et interessant felt å jobbe innenfor.
- Pasientene har ingen sensoriske nerver i protesen. Det er dermed umulig å kjenne hvor hardt man klemmer når man håndhilser eller holder i en kopp for eksempel, sier 27-åringen.
Helbæk jobber derfor med å finne ut av hvordan en protesebruker kan finne ut hvor hardt han klemmer, og hvordan denne informasjonen kan sendes fra protesen og til pasient.
- Det er både en mekanisk og elektronisk prosess. Jeg håper vi kan gjøre hverdagen til protesebrukere enklere og at veien tilbake til å fungere slik pasienten ønsker blir kortere, sier Helbæk, og legger til at drømmen er å jobbe som biomedisinsk ingeniør når han er ferdig med studiene.
Selv om deler av studietiden kanskje ikke ble helt som han hadde sett for seg, har han nå fått nyttig kunnskap for veien videre.
- Det har vært en vanskelig periode, men samtidig har det vært veldig nyttig å være på den andre siden av helsevesenet når det er dette jeg vil jobbe med.