- Vil du høre den fancye tittelen min eller vil du høre sannheten om det jeg jobber med?
- Gjerne begge deler.
- Jeg er prosjektsekretær på et digitalt utrullingsprosjekt. Det jeg egentlig gjør er å reise rundt i Norge og scanner papir for å digitalisere BaneNors dokumenter. Det er litt av en jobb. Men samtidig er det en fin måte å få innblikk i de forskjellige byene. Man reiser jo en del som stand up-komiker også. Men jeg merker at jeg blir sliten av det. Så jeg kommer sannsynligvis ikke til å satse på stand up, det skal bare være for moro skyld.
Kvalm, svett og skjelven
- Første gangen jeg prøvde meg på stand up var for nesten fem år siden. Jeg hadde vært på et show, og tenkte at dette skulle jeg ha prøvd. Jeg går rundt med så mange forskudde tanker, så kanskje noen ler av de. Jeg fikk veldig god respons på skrivemøtene, og sto kanskje sju ganger. Men så fikk jeg fast jobb, og da ble det mindre tid til å holde på med det. Det var på det tidspunktet at jeg sto drita full i kjole på scenen under Unge Venstres sommerleir. Det var ingen suksess. Kjolen var den eneste grunnen til at det var morsomt. Den redda meg.
- Hvorfor begynte du igjen?
- Jeg sa hele tiden at jeg skulle gjøre det igjen. Hvert år sa jeg det. Til slutt så sa kompisene mine at jeg måtte gjøre det nå, ellers ble det aldri. Så da ble jeg med på forrige måneds runde med Uprøvd. Rett før jeg gikk på var jeg kvalm, svett og skjelven. Det satt en full mann på første rad, som hadde tullet med komikerne hele kvelden. Jeg trodde helt oppriktig at jeg kom til å spy på han. Men heldigvis sa konferaniseren til han rett før jeg kom på at jeg var helt fersk, så han måtte være snill med meg. Og det gikk veldig fint.
Odelsgutten som er lei politikk
- Jeg har alltid vært litt morroklump og jeg har likt å få folk til å le, og så har jeg mange historier. Men jeg gjør det også for å utfordre meg selv. Det er godt å gjøre noe som er skjitskummelt. Det er også greit å få bygd ut nettverket. Vi i Stand up Trondheim blir jo ei tett gruppe.
- Hvordan tror du det blir neste gang?
- Det er ganske skummelt hver gang. Kjente komikere er nervøse de også. De bruker å si at hvis du ikke er nervøs, så gjør du det feil. Da har du ikke tenkt å forbedre deg. Men det er kjempemorsomt når du først har kommet deg opp på scenen, og merker at publikum tar humoren din og at du får kontakt med dem. Det er viktig at de er med på tanken.
- Har du noen gang bomba skikkelig?
- Nei, jeg har heldigvis vært fri fra denslags. Som regel er det sånn at hvis noen først bomber, så har det en domino-effekt på de andre som skal på. Men alle suger i begynnelsen. Det er litt sånn som å ha sex, man er ikke flink første gangen. Da lyver du i så fall om du sier det. Men det er rett og slett bare å kaste seg ut i det.
- Kommer du fra Trondheim?
- Jeg kommer fra Røros. Der har jeg odel på gården. Jeg var bygdealibiet til unge Venstre. Jeg skulle gjerne snakket om norsk politikk på scenen, men den er så kjedelig. Det skjer svært lite som er morsomt. Under valgkampen for et par år siden satt jeg på med Unge Høyre på skolevalgturnee på Dovre, og da fikk jeg helt avsmak for politikk. Det var ikke helt de holdningene jeg mener man må ha som politiker. Kan man ikke være ærlig bør man ikke stille som politiker. Jeg var helt ærlig, men jeg fikk ingen stemmer. Kanskje det var derfor?
Even hadde et jødeproblem
- Noen liker å fortelle vitser og har såkalte oneliners. Jeg er mer glad i å fortelle historier på scenen. Jeg havner oppi så mye trøbbel og kleine situasjoner, så jeg har mye å ta av.
- Har du et eksempel på en historie?
- Da kan jeg ta den jeg brukte da jeg sto på Uprøvd i forrige måned. Jeg kaller den "Jødeproblemet". For to år siden ble jeg stupforelska i ei jente. Hun studerte medisin i Budapest, og vi hadde litt kontakt. Men så var jeg veldig sjenert, og hadde ikke vært særlig frampå. Men plutselig bestemte jeg meg for å ta ei langhelg i Budapest. For å komme seg dit måtte jeg ha to mellomlandinger. En i Oslo, og en i Frankfurt.
Det begynte allerede på flybussen.
- Du veit når du står bak gamle damer i køen, og det går i sneglefart? De skal gjerne betale i mynt, og telle hver og en. Så slår demensen inn, og de må begynne på nytt igjen. Man kjenner sinnet stige, og plutselig er man ikke lenger bare for aktiv dødshjelp, men også proaktiv dødshjelp. På flyplassen i Frankfurt fortsetter problemet. Der får jeg beskjed om at de ikke finner noe nummer til meg. Det er vel ikke for mye å forlange at de gir meg et nummer, tyskerne har jo tidligere vært flinke til å gi vekk nummer. Ellers er jo flyplassen i Frankfurt helt grusom. Har du vært der? Når jeg skal ombord i flyet blir det rot igjen. Hva er det egentlig som har skjedd med ordnung muss sein? Jeg vil si at jeg savner tida da det ble marsjert i takt, og at de har orden på ting. Jeg hisser meg opp og banner til slutt på fransk. Da hører jeg noen si "bonjour monsieur". Jeg snur meg og får øye på en ung pike i et kattekostyme. Hun stirrer, og synes tydligvis jeg er veldig søt. Mamma har lært meg at om noen stirrer på meg, så skal jeg stirre tilbake og stirre dem i senk. Men dette er snakk om ei dame i kattekostyme. De sosiale antennene er ikke på plass. Hun ble bare enda mer interessert i meg. Og hun igler seg innpå meg som, ja en katt. Jeg får fuskepels på buksa, men så blir jeg heldigvis reddet av flyverten som geleidet meg inn på flyet.
Da han hadde satt meg ned i setet fikk han nok en gang øye på kattekvinnen.
- Jeg ble redd hun skulle sitte ved siden av meg. Men det skulle hun ikke, hun skulle sitte bak meg så under hele flyturen fra Frankfurt til Budapest hadde jeg værhår i nakken, og hørte purringen. I Budapest var det stappfullt så da slapp jeg heldigvis unna. Jeg stilte meg mellom to smellfeite amerikanere, og følte meg som et salatblad mellom to burgere. Jeg ble innsmurt i kroppsvetten deres. Men da jeg kom til bagasjebåndet ble jeg stående og vente og etter hvert skjønte jeg at at baggasjen min var blitt borte. Der jeg hadde alle pengene mine og mobilladeren min. Da kan dagen ikke bli verre, men joda for på den andre siden står kattekvinnen. Til slutt kom dagen da jeg skulle møte jenta. Vi planla en romantisk middag i tur til en liten småby. Mens vi spiste og gikk rundt og pratet litt kom jeg plutselig på at jeg i forkant av dette hadde glemt å spørre om hun var singel. Så jeg spurte om hun hadde noen spesielle i livet sitt. "Ja, kjæresten min fra Isreal er veldig hyggelig." Så der har du jødeproblemet mitt. Hvor er tyskerne når du trenger dem?
- Dette er første gangen jeg har skrevet ned en stand up-historie.
- Jeg er mer sint og drøy på scenen når jeg forteller den. Det funket veldig bra. Neste gang skal jeg fortelle om da jeg og kompisen min snek oss inn på Stortinget.