– Det er ikke urettferdig at jeg har fått kreft

«Nå har jeg det så bra at det må skje meg noe galt snart».

Ida Aagaard sa det til vennene bare noen måneder før diagnosen. Hun følte seg som en av verdens heldigste. Livet hennes var liksom for godt til å være sant.

Hver dag ruslet hun hjem til den lille, lyse leiligheten rett ved Bogstadveien i Oslo.

Bygget var gammelt, men Ida digget det.

Hun og de to venninnene fra Trondheim hadde dekorert med moderne prints på veggene og fargerike lys og puter.

De lagde mat sammen og nøt vinkvelder og gode samtaler.

Vennegjengen hang ofte der, i det sosiale kollektivet, hvor det var så mye glede og latter.

Til og med studiet var givende. Planen var alltid å dra hjem til familiebedriften Bag i Trondheim når hun var ferdig med utdannelsen. Det siste semesteret følte hun seg klar for å ta over med de to eldste søstrene.

Så, rett før eksamensperioden, ble Ida syk.

Mye usikkerhet

– På fredagen hadde jeg bare vondt i halsen og hovne lymfeknuter. Jeg tenkte at jeg sikkert var forkjøla. Men så dro jeg på en bursdagsfest på lørdag der jeg ble veldig uvel av alkoholen. Da skjønte jeg at det var noe galt med kroppen.

Legene tok mange tester av kulene på halsen, men beroliget henne med at det ikke var grunn til bekymring inntil videre. Søsteren Julie kom på besøk i Oslo mens de forsøkte å leve som normalt.

– Det var en litt rar stemning under den turen, for vi var veldig spente og gikk rundt og ventet på svar.

Ida hadde planlagt en tur hjem til Trondheim i starten av mai. Under besøket hos mamma og pappa ble hun enda verre.

Ungjenta lå blek og skjelvende i stuesofaen i familiehjemmet. CRP-verdien, som blant annet måler betennelse i kroppen, var over 40 ganger høyere enn normalen. Hun ble hastesendt til infeksjonsavdelingen på St. Olavs hospital.

Mamma, pappa og de to søstrene holdt pusten mens Ida lå på sykehuset. Antibiotikaen hjalp ikke. Ida ble bare verre og verre. Legene på St. Olav ventet på prøvene fra Oslo for å finne ut hvorfor hun var så syk – og hvordan hun skulle behandles.

16. mai kom beskjeden.

Ida hadde lymfekreft.

Positiv fra start

– Jeg husker den dagen godt. Jeg tror ikke jeg prosesserte det ordentlig før sykepleieren gikk ut av rommet. Da måtte jeg gråte litt.

Det er en av få dager hun har følt seg langt nede gjennom sykdomsforløpet.

– Men så skulle jeg rett på PET-skann etterpå, så jeg ristet det ganske fort av meg. Jeg har generelt vært lite lei meg de siste månedene. Jeg har vært innstilt på at dette skal gå bra.

Mye av tiden til overs har gått til å planlegge storfeiringen hun skal ha når hun blir friskmeldt. Der skal blant annet alle inviterte dukke opp i parykk. Felleschatten der søstrene holder venner og familie oppdatert har passende nok fått navnet «Wig Party».

Alle i familien har vært fokusert på å ta hver dag som den kommer.

– Men det har selvsagt ikke bare vært lett. Vi er opptatt av å være åpne om hvordan det går med oss. Vi er ærlige på både gode og dårlige dager, sier mamma Eva.

En av nedturene var da Ida fikk beskjed om at lymfekreften hadde spredt seg til både blod og benmarg. De første rundene med cellegift hadde ikke vært nok. Hun ville trenge en stamcelletransplantasjon – og en donor.

Da Saba skulle være på sitt morsomste, mistet hun moren sin

To donasjoner

Heldigvis var søsteren Julie en match for transplantasjonen.

På verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober, vil immunforsvaret til Ida være fullstendig nedbrutt. Dagen etterpå får hun transplantasjon med stamceller fra søsteren.

– Når vi snakker om psyken oppi dette, så…

Øynene blir blanke mens hun ser på niesen.

Eldstesøster Tine har allerede fått to barn.

Seks måneder gamle Selma er den yngste.

– Det er kanskje det eneste som har vært skikkelig vanskelig for min del.

– Jeg blir trist av å tenke på at jeg ikke kan få egne barn. Jeg har alltid snakket om at det har vært en drøm for meg.

Tine er den store researcheren i flokken. Hun har funnet ut at det kanskje kan være mulig for henne å fryse ned egg som søsteren kan bære senere. Ved hjelp av Julies stamceller og Tines egg, kan Ida fortsatt drømme om egne unger en dag.

De tre søstrene er takknemlige for at de alltid har vært tett knyttet.

– Du føler deg så hjelpeløs når noen du er glad i blir alvorlig syk. At vi faktisk kan bidra med noe og hjelpe Ida på et vis – det føles helt fantastisk, sier Julie.

– Jeg måtte gråte av glede da legen ga beskjed om at jeg var en match.

Støtter hverandre

Enkelte familier ville kanskje ha gått i kjelleren når yngste lillesøster får en alvorlig kreftdiagnose, bare 25 år gammel. Det gjorde ikke familien Aagaard. De er verken bitre, sinte eller langt nede. De synes ikke verden er urettferdig.

– Det hadde ikke vært noe mer rettferdig dersom det var noen andre enn meg som fikk kreft. Jeg tar dagene som de kommer og setter pris på de små gledene i hverdagen, sier Ida.

Familien velger heller å fokusere på alt de er takknemlige for. Som at de bor i Norge, med et helsesystem som tar vare på henne. At Ida er ung og sterk, sånn at hun kanskje takler sykdommen bedre enn om hun hadde vært eldre. At de tross alt er en stor og nær flokk på fem, som støtter hverandre ubetinget.

Det siste har vært spesielt viktig for søstrene, mamma Eva og pappa Martin. Når ting har vært vanskelig, har de kunnet lene seg på hverandre. Mange pårørende kan synes det er tungt å se noen de er glad i være så syk.

– I starten turte vi ikke helt å si det høyt, at vi var redde. Nå deler vi alt og blåser ut til hverandre, sier Julie.

Mamma og pappa i familien har ikke bare et sykt barn, de har også to barn som er pårørende. De er også pårørende selv.

Eva tror åpenheten deres og støtten de har fått er blant de viktigste grunnene til at familien har klart å holde seg så positive. De har blitt enda nærmere og åpne med hverandre etter at Ida ble syk.

– Vi er en hel familie. Vi bygger hverandre opp og fokuserer på det vi kan gjøre noe med.

Sterk i hodet

Alle familiemedlemmene har bidratt med det de kan best.

Da det var en sjanse for at Ida måtte sitte i rullestol en stund, brettet pappa opp ermene og satte i gang med å lage rullestolrampe til huset.

Mamma har blitt med Ida på legetimer og sykehusturer.

Tine har googlet og funnet svar på alt Ida har lurt på, mens Julie har vært den kjærlige venninna når Ida har vært sliten og lei.

– Mammas motto har alltid vært at det er viktig å være raus og god, sier Tine og smiler mot moren.

Det har også hjulpet familien at Ida har vært mentalt sterk gjennom hele sykdomsforløpet. Sånn har hun vært helt siden hun var liten. Hun kneiser med nakken og hever seg over ting. Hele livet har hun vært familiens «tøffa». Den sterke og kule som ikke lar seg vippe av pinnen.

Når hun ser at noen i familien holder på å bli lei seg, skjærer hun en liten grimase eller lager tulle-lyder for å få humøret deres tilbake.

Smiler til livet

Mange synes det er vanskelig å miste håret etter cellegiften, men i starten av juni, mens familien var på besøk for å pakke ned livet til Ida, dro de spontant ned til parken i Oslo og barberte av håret hennes der – midt foran alle.

Tines kjæreste hadde pakket med barbermaskinen, bare i tilfelle det ble behov for den.

Håret falt litt etter litt ned på det grønne, klipte gresset.

I stedet for å gråte, begynte Ida å le.

Hun skulle møte noen venninner i Oslo rett etterpå.

«Skal du ikke varsle fra til dem at du ikke har hår?», undret familien.

Nei, det skulle hun ikke.

Hun tok på seg capsen, hev seg på trikken med hodet hevet og fortsatte dagen som planlagt.

Hår eller ikke – hun er jo fortsatt Ida.

– Det er ingen sin feil at dette har skjedd. Det er ikke noe vits i gå rundt og være bitter. Jeg velger å se fremover.