Det hadde vært så stilig om en norsk gangsterfilm virkelig traff, men «Høvdinger» lever dessverre ikke opp til slike forhåpninger. Filmen er umåtelig tøff i trynet, men skjemmes av både amatørmessig filmspråk, klumpete dialog og ubehjelpelige rolletolkninger.

Den bleike Morten, hovedperson og good guy, har en narkoman lillebror som roter seg borti albansk mafia. Morten blir dermed fanget inn i Oslos underverden, og må fremskaffe doppenger innen en umulig tidsfrist. Det absolutt noe interessant med filmens miljøer som få har førstehånds kjennskap til, men i «Høvdinger» skusles mulighetene vekk.

Allerede i åpningssekvensene lesses det på med lydeffekter, og filmens klønete sammensetning av lyd og bilder er gjennomgående. Fungerende spenningsoppbygning er fraværende, og historien burde generelt vært rendyrket i mye større grad. Det er hele veien effekter fremfor underliggende nerve, og for mange sekvenser og stadige hendelser til at miljøskildringene kommer til sin rett. Den stakkato rytmen gir assosiasjoner til filmproduksjoner på videregående. Kanskje finnes både relevans og perspektiv på et eller annet nivå, men dette drukner dessverre i all støyen.

Og så var det John Carew, da: Mannen kler utvilsomt det store lerretet, men kommer ikke spesielt heldig fra det i rollen som pokerspillende småkonge. «You got ants in your pants», sier han med dyster mine, og det ufrivillig komiske åpenbarer seg mer enn en gang. Damene i filmen er for øvrig gnålete, uinteressante kjerringer, og det serveres også eksempler på eksepsjonelt dårlig skuespill à la fjernsynsteateret. Regissør Asanti spiller selv den selvgode triksefikseren Ali, sentral aktør i det internasjonale nettverket av villfarne knarkere, dealere og bakmenn. Dialogen er til tider direkte parodisk og veksler mellom overforklarende replikker og bråkjekke utsagn.

«Høvdinger» har for så vidt baller, men det blir for mye gutteromsfantasi og klønete filmspråk til at den lander støtt på beina. Slutten er også overraskende konkluderende og lite oppfinnsom.