- Jeg slet en del allerede da jeg gikk på videregående skole, men jeg visste ikke hva det var da. Ofte måtte jeg hentes på skolen fordi jeg ikke klarte å være der lengre, forteller Vanja Johanne Hermansen (24) til Trd.by.

Slet med flere typer angst

Etter to år på videregående, begynte hun som lærling som biloppdretter. En jobb som gikk ut på å fikse skader på bil.

- Jeg hadde trøbbel med å komme meg på jobb, og jeg hadde et veldig stort fokus på det å prestere. Jeg forventet nok mye mer av meg selv, enn det de andre gjorde, forklarer hun.

I løpet av lærlingetiden ble hun først sykemeldt i 40 prosent stilling. Deretter til 60 prosent.

- Det ble til slutt mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kom på jobb. Mange egenmeldinger. Da det nærmet seg at jeg skulle ta fagbrevet, og det ble viktig at jeg var der mye, ble jeg 100 prosent sykemeldt. Jeg fungerte ikke i det hele tatt. Ikke på jobb, ikke hjemme eller noested.

Siden da har Vanja vært sykemeldt på grunn av angst.

Frykten for å dø

Angsten hennes er ikke bare myntet på prestasjon, og hun har slitt i disse årene med det som kan kalles helseangst. Altså en frykt for å være syk eller å dø.

- Hadde jeg litt vondt i hodet, begynte jeg med en gang å tro at jeg hadde svulst. Jeg trodde det så sterkt at jeg kunne få fysiske symptomer. Det er så mange ganger jeg har vært nære å ringe 113.

På grunn av helseangsten har hun blant annet fryktet store forsamlinger med folk.

- Jeg tenkte at hvis jeg skulle bli syk, så var det best å holde seg alene. Så var det ingen som så det. Måtte jeg ut å reise, så ville jeg med en gang forsikre meg om hvor nærmeste sykehus var eller hvor lang tid det tok for ambulansen å komme til meg.

Frykten igjen ga seg utslag i skjelvinger, tåkesyn og kvalme, for å nevne noen av de fysiske konsekvensene av angsten Vanja har levd med de siste fire årene.

Vendepunktet i Tenerife

I denne perioden har Vanja vært innom mange forskjellige behandlingsmetoder. For et år siden kom vendepunktet, og det kom i form av en rehabiliteringstur til Tenerife.

- Til syvende og sist måtte jeg ta tak selv. Jeg fant ut at dette kan jeg ikke leve med, så jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne la angsten styre livet mitt.

Det som har funket for Vanja er nettopp eksponering for det hun er redd for. Og det fikk hun ved å reise til Tenerife.

- Jeg var engstelig, selvsagt. Men det beroliget meg at jeg visste det kom til å være mange leger på senteret.

Etter turen ble hun fylt av mestringsfølelse for å være en måned alene i et fremmed land.

- Jeg skjønner nå at disse følelsene ikke er ekte. Men det hender selvsagt at jeg ennå blir i tvil, men da forsøker jeg å tenke: «Nå må du kutte ut. Det er mange som har hodepine. Det trenger ikke være slag».

- Treningen har vært viktig

Vanja har alltid likt å trene, og for henne har det vært en kilde til mestringsfølelse.

- Selv om jeg ikke har mestret så mye annet har jeg alltid følt at jeg har mestret treningen.

Likevel har hun i de verste periodene ikke engang klart å komme seg på trening. Gjennom ei venninne fikk hun høre om fitness-konkurransene.

- Det var omtrent sommeren etter behandlingsturen jeg tok kontakt med teamet jeg nå har blitt en del av. Plutselig var jeg i gang. Jeg føler det har gått fort. Jeg var plaget i over seks år, og nå er det bare fem uker igjen til jeg skal gjøre noe jeg ikke trodde jeg kunne, sier Vanja med et smil.

- God eksponering

Nå er hun godt i gang med poseringstrening og dietter. Bikinien hun skal bruke har nettopp kommet med posten. Konkurransen heter Sandefjord Open, og hun er en del av Team Toppform.

- Hvordan er magen i forhold til det du skal gjennom nå da?

- Jeg kjenner på sommerfugler, men det tror jeg er ganske normalt. Dette må jo være den beste eksponeringen for angsten.

Hun har ikke satt seg noen spesifikke mål i konkurransen, og forteller at hun er fornøyd bare hun har gått opp på scenen. I tillegg har hun nettopp fått seg praksisplass, og det har vært viktig for henne å begynne med noe helt annet.

- Nå forsøker vi å finne ut hvor mange timer jeg klarer å jobbe i uka. Også har jeg nettopp fått meg praksisplass som resepsjonist på et hotell, smiler hun.

- Hvorfor tror du så mange unge, kanskje spesielt jenter, kjenner på et prestasjonspress?

- Jeg tror mange jenter kjenner på prestasjonspress på grunn av tv, media og lignende. Det at alt virker så perfekt overalt er vel egentlig ikke realiteten. Tror det er større press for å gjøre det bra på skolen.

Hun tror også i tillegg til dette at det blir sett på som «status» i vennegjengen og ha gode karakterer og ha kommet langt i livet.

- Jeg tror det derfor er mange som kjører seg alt for hardt, både fysisk og psykisk. Alle har så høye forventninger til seg selv bare fordi «alle de andre» er så gode på alt, selv om man vet jo aldri hva «alle de andre» sliter med heller.

Hold deg oppdatert! Følg trd.by på Facebook

Er det noe som engasjerer deg ekstra mye? Skriv til oss! Send debattinnlegg til trd.by@adresseavisen.no