Den 3. november tente folk fra hele landet lys til støtte for klimasøksmålet. Vi tente lys for opplysning, håp om endring i en mørk tid, for at kunnskap og vitenskap lyttes til, og for vår alles rett til et levelig miljø.

Tirsdag 22. desember tapte Greenpeace og Natur og Ungdom det såkalte klimasøksmålet i høyesterett. Vi saksøkte staten for brudd på grunnlovens paragraf 112. Paragrafen lovfester at “enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.”

Dette er ikke noe vi miljøaktivister påstår. Det er grunnloven. Den samme paragrafen pålegger også statens myndigheter å forvalte naturressursene allsidig og langsiktig, av hensyn til fremtidige generasjoner. Siden november har vi spent ventet på dommen fra høyesterett. På tirsdag, to dager før jul, ble det klart at høyesterett frifant staten på alle felt.

For oss er dommen knusende. Vi er skuffet og oppgitte over at unge og fremtidige generasjoner blir sviktet. For vår del kunne paragraftegnet i “§112” like gjerne vært et dollartegn, for kortsiktig økonomisk gevinst synes å trumfe etterslektens rett til et levelig miljø. Høyesterett mener det må være en svært høy terskel for å bruke $112. Det vil i beste fall gjøre paragrafen sovende, i verste fall død.

Dessuten er det virkelig ille at høyesterett frifinner Norge for utslipp forårsaket av norsk olje i utlandet.

Uansett hvor oppgitte vi er nå, skal vi ikke gi oss. Å kjempe for miljøet er viktigere enn noen gang. Når flertallet av dommerne ser søksmålet som ugyldig, gir det oss vann på mølla, og når høyesteretts flertall ikke tar vår rett til et levelig miljø på alvor, må vi kjempe for å gjøre valget 2021 til tidenes klimavalg, og velge politikere som ser krisen vi står overfor, og som tør å kjempe med oss for et bærekraftig Norge. Vi skal heller ikke se bort fra lyspunktet i dommen, der fire av dommerne var uenig i flertallet, og støttet oss.

Hva skal vi svare når våre fremtidige barn spør hvorfor de voksne ikke gjorde alt de kunne for å stoppe klimaendringen? Dommen er ikke bare et slag i trynet for dagens unge, men også alle våre etterkommere. Ikke bare i Norge, men i hele verden.

Vi som vokser opp nå fratas muligheten til å rydde opp etter tidligere generasjoner. Mange kan kjenne seg hjelpeløse og apatiske etter denne dommen. Utfordringene vi står overfor er så store og så mange at vi unge har ikke sjans til å bære dem alene. Dette er som en ekstremversjon av stigespillet, og vi har nettopp landet på det feltet som sender oss rett tilbake til start.