At sosiale medier og the quest for likes har en forsterkende kraft kan neppe bestrides, men at ongane i gadå plutselig snur ønskelista fra Lego til Levis er intet nytt.

Det dreier seg ofte om den materielle bevisstgjøringen som sprer seg som et snikende virus og detonerer i skolegården så snart klassens portåpner har skjønt den universelle sannheten: At klær og stæsj skaper folk.

Jeg minnes denne dagen godt: 4B på Madlamark skole stod utenfor gymsalen, og Martin kom i stødig hanemarsj med en nyvunnet selvtillit og et Levis-klistremerke plassert sømmelig over Bosselini-logoen som til dags dato hadde prydet jakkeryggen. Nå var vi gått fra en homogen materie til en vikende front med alt fra Bluecat og L.O.G.G til arvegods på legemet.

Merkeklær formerte seg i klasserommet som flass på en sliten skulder, skriver Fredrik Brimsø i kommentaren. Foto: Linda Winther

Nå var visst ikke dette adekvat bekledning lenger. Så vi gikk hjem og spurte mor etter Levis 501, alle som en.

Jeg, og sannsynligvis flere, fikk ettertrykkelig beskjed om at dette var «grævla dyrt», og at jeg fikk vente til bursdagen.

Fra den dagen var prosessen i gang. Merkeklær formerte seg i klasserommet som flass på en sliten skulder. Diesel-lue med snowboard-briller i bretten. Levis 501 to størrelser for store. («Ha någe å voksa i!»), og noen fikk kanskje peke på en hettegenser på Session. En ny vår, kan man kanskje si.

BAKGRUNN: Martinehalvs: «Det har klikka for oss»

Det er dette blogginnlegget fra «Martinehalvs» som har fått Fredrik Brimsø til å hamre litt ekstra hardt på tastaturet denne gangen. Foto: Skjermdump: Blogg.no

Og jeg tør faktisk å vedde Super Nintendoen min på at dette vil følge kommende generasjoner som en svigermor som bor tvers over gata så lenge homo sapiens dominerer planeten Tellus. Kidsa lærer nemlig mye mer i løpet av sine formative år enn «I am, you are, he, she, it is», gangetabellen og Fader Jakob på blokkfløyte, og foreldrene har den tidvis utakknemlige jobben som moderator.

Men er det slik at vi voksne nødvendigvis er så mye bedre? En del av oss eeelsker å flashe image på digitale plattformer.

I land og byer vi ikke kan stave uten autocorrect skåler vi muntert og silkebrisent i retning porttrettfunksjonen på markedets nyeste iPhone mens vi hashtagger mangslungent for å maksimere landingssonen for likes og misunnelse.

Én av de harde sannhetene med å vokse opp, er at som barn har du det du får og det våre foresattes lommebok og/eller velvilje mener at du fortjener. Om det nå en gang er sånn at barndommen er x-antall år med «under opplæring»-skilt før man trer inn i voksenlivet, så er det etter mine begreper vrient å se for seg at unger som «får det di pege på» er godt utrustet for det som venter.

Og når jeg leser om ni-åringer som ønsker seg sko til prisen av 15 kg smågodt så napper det litt ekstra mellom mine sparsommelige øyenbryn. Spesielt når det etter sigende dreier seg om å ha «det de andre i klassen har».

Og kids med splitter ny iPhone? Joda, jeg vet at tidsalderen for «Hei, det e Fredrik, e Christian hjemma?» er over, og foreldre sitter mer fattet i dagligstuen når barna er noen få tellerskritt unna. Såpass kan vi være enige om. Men telefon til prisen av halvannen husleie til noen som ikke er gamle nok til å kjøpe Red Bull engang?

Igjen: Barn har det de får, og gjerne med litt sosialt press på kjøpet.

Så kanskje foreldrene bør hente frem klassikerne «Snart jul!», «Snart bursdag!» og «Viss Sander hoppe på sjøen – hoppe du itte?» litt oftere?

Det fungerte i hvert fall godt for mor.