Kjære frender og forbundsfeller. Lyden av skoleklokka som salutterer den oppvoksende slekts døsige åtte-ukers med myggstikk, pollenallergi og saltvanns-marinért kløe langs kappemuskler er i kjømda. La oss snøre på oss Buffalo-skoene og mimre litt om hvordan sommermånedene utartet seg i tiden før Instagram, Netflix, Ex on the beach-Sandra og avstandsregler på stranden.

Analoge sommerminner

Nå tar vi seksten bilder før vi sier oss happy. Da nektarinene fra Handelslaget glinset i duggen og vi prøvde å få sånn noenlunde solbleke striper i conehead-sveisen på brygga mens far satt på en blomsterpreget solseng og lirte av seg slikt som «Reisa te syden de så vil!», tok mor analoge bilder av oss i korte Adidas-shortser, helst i klubb-farger.

«Nå må dokker slutta å herja! smila!». – «Jamen me e så solbrente!» – «Viss ikkje så får dokker ikkje is!».

Spiselige fotball-helter

Iskrem-kartene som prydet lokalbutikkene på nitti-tallet var grafiske som aldri før. Drikkepåse var populært. Sånne metere med vann-is med cola/jordbær/sitron-smak som sørget for plast-kutt i begge munnvikene mens man gledet seg til å sette vidunderet i 60-graderen og helle i seg det man på røyke-sjargong kaller slutten.

Norge var såpass råe i fotball i dette tiåret at det som kunne føles som halve landslaget fikk sin egen iskrem. Drillo-isen var kanskje den største vinneren, selv om Tore André Flo spanderte seg selv i pistasje-variant med en bravur som var en «VI HAR SCORET I MARSEILLE! VI HAR SCORET... MOT BRASIL! FÅR JEG KYSSE DEG?» verdig.

Kaptein Kid, Penny og reven Fiks

Selv om is-disken var full av nordmenn med flagg på brystet og hår på beina og vi hadde gutte- og jenteromsveggene tapetsert med plakater vi hadde fått i Penny- og BOING-klubben så fantes det andre aktiviteter å gi seg i kast med. Fiks ferigge ferie, for eksempel. Hva var vel en 90-tallssommer uten å være ufrivillig vitne til naturist-virksomhet hos den eldre garde eller å gå på kino midt på lyse sommerdagen? Eller å grille jærwurst mens den gule refleksvesten tok fyr? Ja, for så å dra hjem for å dasse naboen med nyinnkjøpt supersoaker?

Det var deilig å være norsk i Danmark også på nitti-tallet. Etter en nattlig serenade langs E39 med Gameboy og innestemme i baksetet, etterfulgt av noen timer på danskebåten med jo-jo, Tamagotchi og en halv pose Stjernemix så rallet vi i Hirtshals, åt rundstykker med altfor mye smør og håpte at Pacific Blue og Baywatch ikke bare var forbeholdt norske sendeflater.

Enten man foretrakk mannen bak «Looking for freedom» som ga hjertekompresjoner med bicepsen eller CJ som gjorde alt i sakte film, så hadde man saktens noe å sette de uskuldsblå i mens man slikket evighetskule og latet som at man egentlig så på Mikkes Sommersprell på VHS.

Söta bror og TOPP skoledagbok

90-tallet var ikke tv-slavenes tiår, men det hendte at vi klikket inn på monstrumene som stod i stall og stuer når flagget var på vei ned. Vi likte programmer hvor de snakket svensk. Enten det var Teenage mutant hero turtles på Svt1, Skjærgårdsdoktoren eller faren til Emil som var lettere frustrert eller Båtsmann som subbet langs bryggen på Saltkråkan så var vi meget investert. Og det som måtte være dokumenterbart, det førte vi sirlig i skoledagbøkene våre. TOPP var nok øverst på rangstigen, men Pusur var også godkjent.

«UUUUUUUUUUURGE!» og basketball

Vi ser reklamer for en ny brus på TV. Den heter UUUUURGE. Den er tilsynelatende så kvessen at humanressursen i reklamen kaster seg i en blitz-lek for å praie første slurk. Vi har Space Jam friskt i minnet og galloperer til American sports shop på Kvadrat for å grine oss til basketdrakt som er ni størrelser for stor. «Någe å voksa i», som mor sa.

Forbuden frukt fra «Ze germans», motekriser og hu Macarena

Vi hører rykter om noe som fetteren til en i klassen har kjøpt i Tyskland. Man blir hyper av det. Man kan faktisk dø. Det heter Red Bull, og MÅ prøves. Vi ruler i knappebukser fra Adidas og vi har FILA-sko. Og genser. Og trøyer. Og, og, og...

Absolute Music 17 hadde allerede gledet/plaget oss en stund, og man kunne knapt bevege seg utenfor huset uten at man fikk en aldeles blytung Macarena-psykose. Dette er forøvrig den eneste dansen alle som gikk ut av barneskolen en eller annen gang på 90-tallet kan.

Vi soler legemet, og vi leser Donald pocket, Hardy-guttene og Tommy & Tigeren. Noen få av oss hadde fått Playstation i hus, men fremdeles var det stort sett Street fighter 2, Super Mario All Stars og Sonic the Hedgehog det gikk i etter mørkets frambrudd. Joda, det gikk an å prøve seg i dagslys også, men de som vokste opp på nitti-tallet og ikke har hørt minst en av disse: «At du ikkje går ud i det fina veret!» eller «Rydd, det ser ud så et bomba horehus!» har ikke levd.

I know what you did last summer og La vida loca!

Kanskje vi til og med drister oss til å se litt på MTV. Såpass store er vi blitt. Vi rydder rommet for pogs, fotball- og basketkort, og vi beiner til kiosken for å kjøpe klistremerke-albumet til VM i Frankrike fra Panini. Ricky Martins «La vida loca» blir en stor hit, i god nasjonal konkurranse med Racers «Bønda fra nord».

Når gleden blir for stor innser vi at vi er blitt hektet på grøsserfilmer. Helst de med aaaaltfor lang tittel. Ai nåo oått ju didd læst sømmer gir oss sydvest-skrekk og krabbe-fobi, men vi titter velvillig på mens den fremtidige Leonard fra Big bang theory blir delt i nitten før vi krangler om hvem som skal tråkke Tricky track’en ned på Filmspesialisten for å levere før gebyren melder seg til tjeneste.

Før Y2K

Den siste sommeren før milenniumsskiftet danser vi friskt til alt fra The Offspring’s Pretty fly til Blue Da ba dee av Eiffel 65 og Not for the dough av den norske rap-duoen Multicyde mens vi åt Kræsj pink (som endelig er tilbake!) og Poppin candy (som sannsynligvis er like glemt som såpeserien Skilda världar). Recap for de som ble nysgjerrige: Boy meets girl. They fall in løv. Boy and girl are brother and sister. The end.

Denne teksten hentes fram igjen til glede for nye lesere!