I debattinnlegget «Det er gørrfarlig å si noe som helst i dagens samfunn», argumenterer Mathilde Skarsem Thrana for at «generasjon fornærma» har skapt en debatt der ingen tør å være uenige.
Med utsagn som at vår generasjon blir for lett krenka, tar seg selv for høytidelig og kun holder seg til meningstrender, er dette et debattinnlegg som føyer seg inn i rekken av mange lignende utsagn i det offentlige ordskiftet.
Jeg ønsker derfor å ta til orde for generasjon fornærma.
- Dommen er ikke bare et slag i trynet for dagens unge, men også alle våre etterkommere
For generasjon fornærma er også en generasjon som tar del i en positiv samfunnsutvikling. Med en økt bevissthet rundt hva som faktisk er diskriminerende, hva som oppleves krenkende og ikke minst hva som kan heve terskelen for enkelte grupper til å delta i samfunnsdebatten, må motsvar til de som «tør å være uenige» også forståes som et ønske om nettopp å åpne opp debatten for flere stemmer.
For hvorfor er det sånn at ytringer om at det ikke lenger er lov å være uenige øker i hyppighet, samtidig som mangfoldet i den norske debatten og offentligheten er større enn noen gang før?
- Jeg sier «det går fint med meg», selv om jeg i utgangspunktet har det ganske kjipt
Holdningsendringen og bevisstgjøringen man har sett som følge av blant annet Black Lives Matter-bevegelsen har ikke oppstått av seg selv, men har kommet frem nettopp gjennom debatt. Mathilde beskriver et debattklima uten rom for uenighet, og jeg mener dette er å undervurdere mange av de viktige debattene vi har hatt de siste årene.
Videre er det også viktig å skille en debatt der det ikke er rom for uenighet, fra et mer bevisst debattklima der man møter motsvar på ytringer som kan gjøre debatten mindre tilgjengelige for andre. Motsvar som tar til orde mot slike ytringer må ikke forståes som en knebling av debatten, men heller en deltakelse i debatten - nettopp den uenigheten og meningsytringen som etterlyses.
Ti refleksjoner etter ti døgn uten sosiale medier
Det er uten tvil negativt om debatten blir for snever og noen kvier seg for å delta i frykt av for store offentlige reprimander. Det er heller ikke til å stikke under en stol at at konsekvensene kan være for store for enkelte som stikker hodet ut. Dette er et grunnleggende demokratisk problem, men kan ikke tilskrives som et produkt av lettkrenkelighet.
Derimot mener jeg både vi og den offentlige debatten ville vært tjent med at man heller enn å rette pekefingeren mot generasjon fornærma, kunne se på motsvar fra de som opplever et innlegg som diskriminerende, fornærmende eller krenkende som en del av nettopp en sunn debatt der det er lov å være uenige, og sammen diskutere hvordan man kan skape et debattklima der terskelen er lavest mulig for flest til å delta.