Noen ganger vet jeg ikke, sånn i det hele tatt, hva jeg ønsker med livet mitt.

Noen dager føler jeg for å pakke en sekk og reise på et års reise til Sør-Amerika og drite i alt annet. Andre dager drømmer jeg om det perfekte hus, ny bil, fast jobb og god økonomi – en grei, enkel og trygg hverdag jeg kan trives i og som er forutsigbar. Så har jeg dager hvor jeg drømmer meg bort, ser for meg et lite hus på landet med et par høner, en katt, to-tre barn og kanskje en hund eller ei geit. Et skikkelig bygdeliv, rett og slett.

Det er ikke alltid jeg vet hva jeg vil, men jeg vil jo være lykkelig. Det vil vi vel alle?

Og så har du alle kravene som du setter til deg selv da. Bucketlist, dine mål for livet, dine mål for året, femårsplan, tiårsplan, sparekonto, drømmebil, utdanning. Alle prosessene man skal gjennom og alle målene man skal oppnå for å nå ditt «drømmeliv». Jeg vil også ha mitt drømmeliv… men hvordan skal jeg klare det da, når jeg ikke aner hva det er eller hvordan det ser ut?

Jeg har det jo bra slik jeg har det nå jeg. Må jeg strebe etter noe nytt hele tiden? Må jeg alltid sette nye mål, vokse og bli bedre? Må jeg ha det store huset? Må jeg ha den bilen? Må jeg ha fast jobb? Må jeg? Må jeg? (Ja, jeg spør deg).

Du skal være en god kjæreste og kone. Du skal være en god venn. Du skal stille opp for andre, men du skal også ta vare på deg selv. Du skal prestere på skolen, men du skal også være sosial. Du skal være vakker, men du skal ikke være utseendefiksert, for det er bare destruktivt. Du skal spise sunt og ha en sterk kropp, men for mye fokus på dette vil være skadelig for sinnet ditt og du blir beskyldt for å ha spiseforstyrrelser. Med sminke er du jålete, uten sminke er du hippie. La hårene under armene vokse. Æsj. Barber bort hårene under armene, men da er du ikke fri eller ekte feminist.

Du skal være den du er, nei, du er fri til å være den du er. Hold kjeft, og hold meningene dine for deg selv. Rasist. Konservativ. Nedlatende. Mobber. Narsissist. Rebell. Overser det de sier. Men bryr seg likevel. Bli forstått, men bli misforstått. Bli hatet, bli elsket. Være synlig, være usynlig. Det gjør vondt å føle at du ikke strekker til.

De kaller oss generasjon prestasjon. Vi løper i en evig sirkel, som en dum hund som jager halen sin. Man når aldri frem. Man klarer aldri å stoppe. Det er alltid noe bedre, alltid noe nytt å strekke seg etter. Og jeg tror ikke man blir fornøyd uansett hvor hardt man prøver å strekke seg. Jeg tror ikke man noensinne finner fred ved å holde på slik. Jeg tror vi kjører oss selv i grøfta. Jeg tror vi strekker oss etter helt uoppnåelige og meningsløse mål, mål som vil skuffe oss fordi de ikke er mulige. Jeg tror at det å strekke seg etter noe så abstrakt og umenneskelig som perfeksjonisme bare skaper knuste hjerter, knuste forventninger og alt for høye krav til alle menneskene vi har i livene våre og til oss selv.

Det betyr ikke nødvendigvis at man ikke skal drømme, eller ikke sette seg mål i livet. Det betyr bare at man bør strekke seg etter sine verdier, etter realistiske tanker og ønsker i livet som man kjenner i seg selv er det som vil gjøre deg lykkelig. Og jeg tror ikke det å strekke seg etter noe som ikke finnes – perfeksjonisme – vil gjøre annet enn å knuse deg.

Det er greit å ikke alltid ha nye mål. Det er greit å svare, når folk spør «hva skal du til høsten», og si: «Jeg vet ikke helt. Ikke så mye». For det er ikke alltid man skal trenge å ha noe å strekke seg etter. Av og til er det lov å bare leve. Det er lov å puste ut, ikke bry seg så veldig om hva som forventes av deg fra venner, familie, samfunnet…

Hva er det du vil? Hva kjenner du at du brenner for? Hvordan har du lyst at ditt liv skal se ut? Hva har du lyst å bruke din tid på denne jorden til? Vi har ikke fått all verdens med tid, vet du. Du har nå. Akkurat nå. Nå som du sitter her og bruker av din tid til å lese disse ordene. Hvordan ser livet ditt ut? Er du lykkelig nå?

Noen ganger trengs det en skikkelig justering for å finne frem til sine verdier og finne frem til det livet man har lyst til å leve. Jeg jobber med saken selv. Jeg jobber med å granske tankene mine og bryte ned mine drømmer. Ønsker jeg dette fordi jeg tror det forventes av meg, eller ønsker jeg dette fordi jeg faktisk kjenner at det vil gjøre meg mer lykkelig? Og kan jeg bli mer lykkelig? Hva vil det si å være lykkelig?

… jeg føler jo selv at livet er godt slik det er nå. Jeg er jo lykkelig nå. Jeg er lykkelig med mine venner, med min familie, med en ektemann, med nok penger til å leve godt, med gode minner og frihet til å sitte her og gjøre det jeg elsker. Og hvis jeg vil kan jeg ta med meg et pledd og sette meg i hagen med en god bok. Eller jeg kan booke en sydentur. Eller jeg kan se tusen episoder av Friends på Netflix. Jeg får lov til å gjøre det jeg selv vil, faktisk. Og jeg trenger ikke – ikke egentlig – å forsvare livet mitt for andre mennesker. Jeg velger kanskje å gjøre det, likevel, fordi jeg på en eller annen måte ønsker å fremstå som en som «har en plan». Jeg skal noe. Snart.

«Jo, ja, jeg skal ha et friår etter studie før jeg finner ut hva jeg vil.»

… men hva om dette er det jeg vil da? Lavt tempo. Stillhet. Frihet. Akkurat passe, midt på treet. Et vanlig, men et veldig godt liv hvor dagene og årene bestemmer seg selv i det jeg går. Uten nødvendigvis en femårsplan eller en tiårsplan eller tusenvis av kanskje oppnåelige, men kanskje også uoppnåelige mål…

Får jeg lov til å melde meg av hele «generasjon prestasjon» og gjøre noe helt annet? Kan jeg velge noe annet? Jeg orker ikke at det å prestere er det som skal til for å kjenne at livet er verdt å leve eller at jeg liksom må få til noe for at jeg skal være noe. Jeg melder meg herved ut. Unsubscribe. Jeg er ikke lengre del av dette. Jeg er ikke lenger generasjon prestasjon. Avmeldt. Takk for meg. Jeg melder meg kanskje med i en annen klubb senere. Men akkurat nå skal jeg sitte her og drikke kaffe på verandaen og skrive på ei bok jeg ikke engang får betalt for å skrive på. Og jeg skal ikke stresse med å prestere.

Nå skal det jammen bli godt med en kopp kaffe, du.