Mange forklart-saker har blitt skrevet om appen Clubhouse siden den ble populær her til lands i februar. Likevel er det mange som ennå ikke har fått tilgang til appen, som er invite-only.
Derfor vil jeg gi dere lesere et innblikk i hva som faktisk skjer bak de digitale veggene – fra mitt (kanskje litt pessimistiske) perspektiv.
Dere skjønner, jeg ante ikke hva som skjedde, men en dag våknet jeg opp og Clubhouse hadde plutselig gjort Brad Pitt litt mer tilgjengelig for folk flest.
Og jeg skjønte ingenting.
Klubbhuset som har blitt så populært at det er forbudt i Kina
Hva kan du gjøre?
Jeg ble forklart følgende av folk som skjønte mer enn meg:
På Clubhouse kan du (i teorien) snakke med alle.
Du kan lytte til samtaler mellom kjendiser, og folk flest.
Du kan ringe venninna og hele verden kan høre på (but why?).
Du kan (i teorien) diskutere verdensproblemer med Obama.
Alle samtalene skjer i sanntid. Ingenting blir lagret. Du må være inne på appen og i riktig samtale (rom) til riktig tid for å få alt med deg.
Noen samtaler er planlagt og legges i kalenderen din hvis du følger noen som skal snakke, mens andre samtaler er spontane.
Ingen videoer, kun audio og profilbilde.
Etter forklaringen hadde jeg ingen interesse av en Clubhouse-invite, men etter hvert ble det klart at mange av sjefene var gira på appen.
Derfor tenkte jeg det var karrieremessig lurt å være til stede også i denne virkeligheten.
Så jeg fikk meg en invite.
Unge nordmenn svikter Facebook
Dette skjer
Førsteinntrykket mitt var at Clubhouse er overveldende.
Idet du logger inn får du servert forslag til forskjellige samtaler (rom) som foregår. Dette er samtaler om alle mulige temaer fra hele verden:
En vennegjeng som snakker om helga. Ledere som diskuterer markedsføringsstrategier. Mennesker som sliter med psykiske plager. Meditasjon. Hvordan få flere følgere på insta.
Dette gjorde meg stresset: For mange inntrykk og muligheter, for lite kunnskap.
Så jeg bestemte meg for å vektlegge profilen min og følgere først: Du kan følge hvem du vil og klubber du vil.
Dette lærte jeg
Dette lærte jeg da jeg skulle finne folk å følge (og få folk til å følge meg):
Clubhouse legger vekt på kompetanse: De fleste har bioer der de ramser opp hva de gjør i livet som gjør dem viktige. Ofte svært detaljert.
Nettverk er viktig: På profilen din står det hvem som inviterte deg til appen. Det er kred hvis dette er en «viktig» person.
Folk bruker appen mangfoldig: Trine Skei Grande kaller seg for kattedame, mens andre påstår de er suksessfulle forfattere (uten egentlig å være det).
De som snakker på Clubhouse driver, etter min menig, med rævslikking. Eller kanskje «runkering» er et bedre ord her. Det er lite kritikk, men mye: du er rå, men hør hvor rå jeg er.
Clubhouse har, etter min mening, ennå få «normale mennesker». De norske borgerne jeg kunne finne var enten gründere, influensere, politikere, bransjefolk, artister, journalister eller toppledere. Eller folk som tror de er eksperter på noe. De aller fleste har altså noe å fremme.
Marit (24) fra Trondheim var lei av det «perfekte mammalivet» på Instagram. Så tok hun grep
Dette snakker folk om
Etter å ha brukt søndagen min på å hoppe inn og ut av samtaler, kan jeg si at det er dette et lite utvalg av Clubhouse snakker om:
I rommet «Too broke for therapy» hørte 100 personer på en amerikansk kvinne som hulket fordi hun hadde kranglet med venninna: Yooouuu know, like ... its haard, but, you know ... im just sending positive energy. Jeg slet med empatien.
I rommet «Daily habits of high performance-uncommon success with JDL», med rundt 500 lyttere, var det en kis som introduserte seg slik: Yes, I am a New York Times bestselling author, but I’m maybe best known for my business that helps people become their true self and to fulfill their purpose. Også her slet jeg med empatien.
I et rom uten navn snakket en fyr fra Jæren om hvordan han så på fugler på Jæren da han var ung, sammen med en gjeng unge folk fra Oslo. Noen fra Haugesund får også spørsmål om hvilken brus han liker og dette er tydeligvis hans første samtale på Clubhouse. Han snakker om Haugesund og bånder med resten av rommet. Dette minte om en radioversjon av Norge Rundt.
I «Talk nerdy to me» snakket Pussy Riot med MTV-programledere om panikkanfall og fengselsopphold. Rundt 200 lyttere fulgte med. Dette var litt interessant.
Konklusjon
Clubhouse er som et evigvarende bransjetreff for alle mulige bransjer: Kaotisk, utmattende og selvsentrert, men har innslag av nyttig kunnskap, fine øyeblikk og interessante mennesker.
Clubhouse gjør verden enda mindre og gir deg muligheten til å bli kjent med folk over hele verden. Appen åpner altså opp for mer refleksjon og innsikt, men samtidig kan ALLE dele sine synspunkt og tanker, samt på rope seg ekspertise og erfaring som er vanskelig å bekrefte. Dette er problematisk for meg som journalist.
Clubhouse gir deg enda en verden der du føler du går glipp av noe – også en smule problematisk for dem som lider av FOMO. Trenger vi mer innhold vi må følge med på?
Det er mange på Clubhouse som mener de har noe viktig å melde – uten å faktisk ha det.
Appen er perfekt for nettverksbygging, men jeg føler alle er mest opptatt av seg selv.
Jeg trodde ikke jeg brydde meg om Clubhouse, men etter noen timer ville jeg også virke like viktig som han fyren fra NY Times. SE MEG. BRY DEG. FØLG MEG. Jeg ble jo tross alt invitert av selveste Leif Tore Lindø.
Så, går du glipp av noe hvis du ikke er på Clubhouse?
Nei, jeg vil faktisk ikke si det.
Men, hvis dere ikke stoler på meg, så spurte jeg vennene mine på insta om de kunne beskrive appen med noen ord:
Utvikler: «Døgnflue».
Bassist: «Peak arbeidsledighet/en manifestasjon av lav produktivitet på hjemmekontor».
Frisør: «Forstår ikke en dritt».
Barnehagepedagog: «Podcast der du ser personene».