Jeg biter meg ofte i tunga i møte med andre mennesker. Litt som at jeg nesten er redd for å si noe feil som kan føre til at de blir fornærma eller føle seg krenka. Jeg biter meg i tunga i frykt for at andre skal slå i mot meg med meninger som er helt motsatt fra mine egne. Redd for at en dialog skal fyres opp og bli til en heftig diskusjon i stedet for en konstruktiv og sannhetssøkende dialog.

Men jeg hørte en si det, og brikkene falt på plass. Han sa: «disagreement is not the same as discrimination», (uenighet er ikke det samme som diskriminering).

Og dette er viktig, dere. Det er mange som misforstår dette her tror jeg. Mange som tror at om noen er uenige med deg så diskriminerer de deg, ja, kanskje at de til og med hater deg. Men det trenger faktisk ikke å være sånn! Dette må snakkes mer om! Jeg tror vi alle trenger å høre det, og kanskje spesielt i et samfunn hvor mange skriker høyt over de tingene de mener og tenker om ulike tema. Realiteten er jo dessverre slik at det kun er de som skriker som blir hørt. Jeg tror at det finnes en enorm mengde kunnskap og visdom i de tause, men de velger å la være å tale. Kanskje fordi vi som taler ikke er så flinke til å ta imot tanker som støter våre egne? Kanskje er det mennesker som ikke tør å si noe? Det er vel en grunn til at å stemme er noe som skjer anonymt. Noen velger å tale høyt om sine standpunkter, men de fleste hverdagsmennesker holder politiske standpunkt for seg selv.

Vi har store og små temaer som stadig blir diskutert om og om og om igjen. Men i et samfunn hvor det er så mange tankevekkende og provoserende temaer som man gjerne ønsker å bryte ned og finne enighet om, må man da også huske på at om du med dine meninger finnes, så finnes det også de som tenker helt annerledes enn deg selv.

Mitt inntrykk av dialogen i det norske samfunn er at du blir kjefta huden full om det du tenker ikke går sammen med flertallet, uansett hvor mye vi skriker om at vi skal ta vare på minoritetene. Som kristen står jeg ofte i situasjoner hvor jeg vakler litt mellom egne verdier i møte med flere av samfunnets allmenne verdier.

I helhet er min verdi først og fremst å elske, elske, elske. Jeg kan nemlig ikke forstå at verden skal kunne fungere ute å elske og respektere hverandre, først og fremst! Men det er også viktig for meg å kunne være tydelig med hva jeg tenker og tror uten at andre skal tro at jeg er hatefull eller diskriminerende. Det er jeg ikke. Det ønsker jeg ikke å være og det skal jeg aldri bli!

Jeg tror, likevel, at det er fullt mulig å elske et menneske som man også er uenig med. Det er ikke kjærlighet å gi slipp på egne verdier kun for ikke å krenke andre. I dagens samfunn skal vi alle respektere absolutt alt og alle – og hey, jeg klager ikke. Jeg er for respekt, jeg er for toleranse og jeg er for kjærlighet! Men det jeg ikke er for, er et samfunn som ikke tåler uenighet. Et samfunn som fyrer seg og kaller andre drittsekker fordi de ser verden på en annen måte enn dem selv. Eller et samfunn full av mennesker som ikke tør å si noe som helst fordi de er så himla redd for å krenke noen!

… DET tåler jeg ikke. Da må vi få hodet ut av eget rumpehull og begynne å fatte hva integritet, kjærlighet og respekt faktisk er. For en ting er sikkert – og det er at ekte kjærlighet er sannhet og frihet. Det vil si at man skal kunne være ærlig med hvem man selv er, være ærlig med hva man tenker og tror om noe, og videre i stand til å møte mennesker med kjærlighet - om så det de sier eller står for strider i mot alt du selv står for. Klarer du ikke dette vil jeg faktisk påstå at du har litt å jobbe med.

Det er jo ikke vanskelig å elske og tolerere de som er enige med deg, er det vel? Det klarer vel alle. Men å være i stand til å elske og respektere en «fiende» eller en du er helt uenig med, er noe helt annet. Da kan vi begynne å snakke om integritet.

Du kan dessverre ikke tvinge andre til å gå på bekostning av sin egen oppfatning av noe kun for å tilfredsstille dine. Og så må du spørre deg om det at de velger å stå på sitt er et personlig angrep mot deg, eller om det rett og slett handler om deres egen oppfatning av noe. Jeg tror nemlig at det i de fleste tilfeller er sistnevnte.

Noen ganger må vi se ut fra oss selv og se helhet i perspektiv. Dette er en øvingssak. Vi mennesker har det med å si hva vi mener og bli irritert hvis noen sier i mot oss. Men ved å se ut fra seg selv og søke individene, se mennesker inn i øynene og stille spørsmål, tror jeg at vi kan lære å se hverandre med omsorg og respekt. For selv om to mennesker er uenige om homofili hører til i kirka eller om hva homoterapi innebærer og om det er skadelig eller ikke, om født i feil kropp er realitet eller kun følelser, eller om abort er drap eller ikke, så må man kunne se hverandre i øynene og elske hverandre, til tross for forskjellene og uenighetene.

Og vi må slutte å tro at det at noen er uenige med oss er å diskriminere.

«Diskriminering betyr å behandle noen mindre gunstig enn andre. Ordet brukes oftest for å betegne en usaklig eller urimelig forskjellsbehandling av individer på grunnlag av deres kjønn, religion, tilhørighet til etniske grupper, nasjonaliteter eller nedsatt funksjonsevne.» (SNL).

Kan man møte mennesker i samfunnet, være uenige, men likevel ikke være diskriminerende?

Jeg tror svaret er ja. Personlig kan jeg selv lære meg å tåle mer. Tåle at folk mener ting som for meg er sjokkerende og uvant. Tåle det, men ikke nødvendigvis tilpasse min egen realitet for å tilfredsstille andres. Jeg kan møte mennesker med respekt, uavhengig av hvem de er og hva de tror på. I et så komplekst samfunn som det vi lever i må dette være mer enn norm, syns jeg. Det burde vært alles måte å leve livet på.

Samfunnet forandrer seg og er i stadig bevegelse. Nå er det altså en gang sånn at vi kommer til å møte mange utfordringer og forandringer i årene som kommer. Kanskje er det spesielt viktig nå, i tiden vi møter, å øve oss på å elske og respektere?

Mathilde skriver debattinnlegg fast for Trd.by. Vil du lese flere innlegg, finner du dem her.