Jahn Teigen, Norges kanskje eneste renheklede mannlige pop-stjerne ble 70 år. I ørten av dem levde han særdeles godt av og med musikk. Han fikk barn, han ga ut låter som sannsynligvis vil leve lenger enn de av oss som leser denne teksten, og han døde ungt, så sent som mulig.

Det er mer enn de aller fleste av oss får. Så når vi da får fulle Facebook-feeden av mennesker som erklærer sin kjærlighet og sitt savn, er det et vondt, men adekvat spørsmål som melder seg: Hvorfor vente med dette til han var borte?

Døden aktiverer noe i oss. Det er flere ting ved menneskerasen som forundrer meg, men det som føles aktuelt nå er hvor dypt vi av og til må grave for å hente noe positivt – uten å forvente noe igjen. Å fortelle noen at de har gjort noe bra eller å erklære kjærlighet direkte kan føles vanskelig. Er det fordi vi da føler oss sårbare eller eksponerte?

Eller er det godt, gammelt «Rennesøy-skryt»? De som venter til personen er ute av rommet før de kommer med lovordene eller bare anerkjenner det som er terningkast tre?

Og jeg er redd at mange av oss får for lite anerkjennelse for det vi gjør mens vi fremdeles puster, og at når døden inntreffer får man salige påminnelser om hva man nå plutselig mangler. Noen velvalgte minneord til våre tusen nærmeste facebook-venner kan spandere katarsis, men jeg tør vedde en rose på at det hadde veid tyngre om det ble sagt direkte til personen mens han eller hun fremdeles var i live.

Som med alt annet er vi ulikt disponerte når det gjelder det emosjonelle. Hvordan vi oppdras og hvordan vi bearbeider følelser og inntrykk legger føringer for hvordan vi håndterer det vi har i og på hjertet.

Jeg har en tendens til å få litt fnatt av memes og hjerteformede bilder som deles i sosiale medier fra sider som heter slikt som «hjerteglitterkroken» og den slags. Ikke fordi det ikke kan være sannhet i det som står, men fordi det føles generisk.

Og hvor godt kjenner vi hverandre, når alt kommer til alt? Hvordan har sidemannen-/kvinnen det hjemme, egentlig? Hvordan har barndommen påvirket hen? Føler hen seg verdsatt?

Det er ikke meningen å bli så altfor eksistensiell her, men dette er viktig.

Det er ingen av oss som velger å bli født, og en av få garantier vi får fra naturens side, er at én dag fins vi ikke lenger. Så da er det en særdeles god idé å ta vare på hverandre mens vi enda er her. Det trenger ikke å koste så mye mer enn åpenhet, tid og oppmerksomhet.

Og det har vi alle, der inne et sted.