Ungdommen ligger bak deg. Dagene foran teller færre enn de som ligger bak. Du ligger i en sykeseng, gammel og grå, og du tenker tilbake på livet ditt. Hva angrer du på? Er du fornøyd med livet du har levd?

Jeg tenker ofte på tiden i livet mitt og på hvordan jeg bruker den. Det opptar ganske mye av den jeg er. For meg er nemlig tiden det aller mest verdifulle jeg har. Mitt liv er fra fødsel til død, og det er min egen jobb å fylle tiden i mellom. Så hva skal man fylle den med, egentlig?

For et enormt ansvar å ha på seg, da!?

Jeg har lenge sagt at min aller største frykt er haier, og jeg skal ikke lyve; jeg får fortsatt høy puls av å svømme på dype hav uten å vite hva som er under meg. (Har du sett Jaws eller?) Men, det har likevel vist seg for meg at min aller største frykt slett ikke er hvithaiens grufulle kjeve, men noe litt mer abstrakt enn det: nemlig uoppfylt potensiale i livet mitt.

Jeg tør å påstå at dette er flere enn min sin frykt - bevisst eller underbevisst. For vil vi ikke alle leve livet vårt til det fulle? Vil vi ikke alle strekke oss så langt vi bare kan og utnytte vårt fulle potensiale i de fleste ting?

Den dagen jeg oppdaget uroen og frykten jeg hadde for ikke å faktisk utnytte mitt fulle potensiale ble jeg oppriktig stressa. Kanskje var det frykten for å bli eldre, følelsen av at ungdomstida nærmet seg slutten og at voksenlivet drar meg inn – ikke vet jeg – men tankene surret.

Skulle jeg egentlig ha blitt skuespiller, ja, tenk om det var mitt kall? Har jeg tatt den utdanninga som jeg burde ha gjort, kanskje jeg skulle tatt master eller doktor? Hvorfor har jeg enda ikke reist jorda rundt? Burde jeg flytte til England i 1 år? Kunne jeg ha blitt norgesmester i håndball om jeg ikke slutta da jeg var 14?

Jeg tror det er både lett og vanlig å stille seg selv what if spørsmål. For livet vi lever er jo uten tvil fulle av avgjørelser som former livet vårt. Vissheten om at det er egne valg som gjør at du står der du står nå er jo nettopp årsaken til at man kan stille seg selv disse spørsmålene, for da kommer det jo faktisk ned til: hva om jeg hadde valgt annerledes?

Men jeg har likevel kommet frem til en tankegang som er beroligende når uroen griper fatt i meg, og som jeg tror kan være med å hjelpe deg litt også. Tanken er enkel: om man velger det hjertet brenner for, så er man på rett spor. Jeg har jo i løpet av livet hatt mange muligheter – men det var i skrivingen jeg følte meg hjemme. Jeg kunne ha valgt å fortsatt å spille håndball, men jeg forelsket meg i dansen. Jeg tok valg som kjentes rett for meg og jeg fulgte hjertet mitt. Og det er grunnen til at livet mitt ser ut som det gjør i dag!

Jeg tror at så lenge du er tro til det du brenner for og følger hjertet ditt vil du finne det livet du søker. Ja, man støter på en hindring av og til, og feiltakelser er en vakker del av livet. Det betyr ikke nødvendigvis at du har gjort noe feil eller at livet ditt ikke kan bli slik du ønsker det. Jeg kunne kanskje satsa på å bli skuespiller, musiker, advokat eller barnehagelærer. Jeg kunne flytta til en helt annen by eller bodd i utlandet. Alt dette kunne jeg så klart ha gjort – om jeg bare hadde ønsket det. Jeg tror nemlig at alle kan få til det de drømmer om hvis de virkelig jobber for det.

Livet er åpent og helt ditt eget, fullt av valg som du velger helt selv – og du kan egentlig gjøre som du vil. Hvor herlig er ikke det!? Velg det du ønsker å gjøre, og velg bort det du anser som mindre viktig!

Jeg konkluderer derfor med at uoppfylt potensiale er en filleting man ikke skal frykte. Da er det mer rasjonelt å frykte hvithaien spør du meg…