Jeg er kald krig-generasjon og førstereisbarn for fjesboka, og for første gang siden øvre stemmeskiftealder så har jeg mønstret av den oppmerksomhetssøkende seilasen og latt notifikasjoner og direktemeldinger seile sin egen sjø.
Her er ti umiddelbare tanker:
#1. Tilgjengelighet er ingen menneskerett
Kall meg gammeldags, kall meg vintage, kall meg Sveinung, men jeg mener på at å være tilgjengelig for kommunikasjon 24 timer i døgnet er hakket for meget. Å logge av sosiale medier betyr ikke å bli et enslig og fornorsket amish-samfunn, det medfører rett og slett bare at man ikke stiller seg rakrygget i den digitale minibaren døgnet rundt.
- Vi skylder på media for kroppspress, men det blir for dumt
#2. Fokus er vakkert
Å sjekke SoMe nøye og ofte er omtrent som å surfe rundt på tekst-tv på nitti-tallet. Ikke er det spesielt givende, og ikke er det så stappfullt av overraskelser for hver gang heller. Bare det å ha en fysisk samtale med noen som ikke kjører vekselblikk mellom deg og telefonen sin er rett og slett livsbejaende, og uten digitale forstyrrelser i lommen er jeg mer tilstede.
#3. Digitale vanesaker er tidstyvenes førstekjempere
Dagen min har pleid å starte med å glo på Facebook og Instagram, og det er egentlig litt trist å tenke på. Her burde jeg viet oppmerksomheten til å komme i gang med dagens gjøremål, men jeg starter rett og slett med en pause. I disse ti dagene hvor jeg ikke har begynt dagen med noe skamglupt fra «Hverdagsglitter» og annet sødmebelagt så har effektiviteten min på kvisten økt betraktelig. Også de andre stundene i løpet av kalenderbladet hvor man fort som svint kan havne med det lengste nesehåret i mobilen så var det aldeles kurant å bruke energien på noe mer stimulerende. Tolv sider Bjørneboe eller tolv minutter med utdeling av likes, lizzm? Koz, knib, gid.
#4. Bekvemmelighet mer enn avhengighet
En ting som uroet meg litt før jeg logget av i disse ti døgnene var om jeg skulle føle på en form for abstinenser og bli en like ufokusert surpus som de tre gangene i året jeg slutter med snus. Den gode nyheten er at nei, au contraire. Ikke bare var blodsirkulasjon og lunet stabilt, jeg var mer konsentrert om gjøremålene mine nå som jeg ikke måtte ha 40 sekunder lange SoMe-pauser i hist og pist.
Facebook sin Tinder-konkurrent lanseres i Norge
#5. Algoritme uten rytme
Jeg så dokumentaren The Social Dilemma og leste også Ten Arguments for Deleting Your Social Media Accounts Right Now av Jaron Lanier, og begge hadde mange fornuftige argumenter til ettertanke. Bare det å frigjøre seg fra algoritmene som har fanget meg i garnet sitt fullt av spesifikke annonser om musikk, bøker og spill har gitt meg en frihetsfølelse og frarøvet meg tanken om å være utpekt, overvåket og overstadig interessert i Teenage mutant ninja turtles.
#6. Facebook er som en needy kjæreste i siste fase av forholdet
Fjasboka har noe til felles med bartendere og close-talkere – de vil ha deg inn og holde på deg. For å oppnå den intuitive aktiviteten så sender nettsamfunnet deg notifikasjoner når savnet blir for stort, og det er ikke nødvendigvis noe som berammer deg direkte eller fins under paraplyen som heter «ti prosent viktig.» Det er mer langs linjene av «Vi har kanskje et venneFORSLAG til deg som du kan se på mens du glor på disse annonsene og klør deg i runkebarten av begeistring!»
#7. Enkelte ting er det hur digg som helst å slippe
Sosiale medier har muligens en demokratisk grunntanke, men la oss være ærlige: De oppfører seg som klasserom: De som tar ordet, får ordet, før eller siden. Og mens enkelte kan få brekningsreflekser over de som eksempelvis skal selge vidunderkurer, slankekaffe og bambusstrømper i den digitale eter eller spandere det årlige bursdagsbildet av kidsa (som alle ser, utenom de faktiske jubilantene), så fins det alltid en liten menighet som ikke tar et hint. Ti dager uten å irritere seg over andres gjøren og laden og medhørende eksponeringsbehov var en vennlig, strykende hånd over kappemuskelen.
Da vennene flyttet fra Trondheim, var det vanskelig å finne nye. Så fant Marie (19) løsningen
#8. Jeg føler meg (faktisk) bedre
Jeg var litt bekymret for at jeg skulle ende opp med å føle meg som han ene som ikke ble invitert på klassefest da jeg logget av for ti dager siden, men det digitale avholdet er kanskje et av veldig få områder i livet hvor jeg kan argumentere for at ignoranse er lykksalighet. Vi har alle blitt nummer to, følt oss avvist og glemt, og ti dager uten subtile påminnelser gjør at man kan trekke på et smilebånd eller to.
#9. Glidende overgang (uten glidemiddel)
Jeg meldte fra om mitt digitale fravær til de nærmeste og de jeg har en eller annen form for jevn kontakt med, men jeg klarte å spare meg fra å gjøre et poeng utav det i form av statusoppdatering e.l. fordi jeg ville se og føle affekten uten å manipulere oddsen i noen retning. Savnet etter oppskriften på Tante Anne-vafler var stort, men hvis det var den tyngste børen å bære på de ti dagene så fins det vel strengt tatt liten grunn til klagevirksomhet...
#10. Sletting er kanskje overkill
Ti dager uten sosiale medier hadde mange fordeler, noen veldig få ulemper og ytterst få tegn til nød. Men å kvitte seg med kontoene frister meg likevel lite, forutsett at jeg klarer å være måteholden og konsekvent i bruken min. Jeg tilhører den gruppen mennesker som i teorien kunne tenkt meg å bodd langt utenfor byen og hatt en ganske begrenset kontakt med omverden, men så er jeg smertelig klar over at å omsette teorien til praksis sannsynligvis ville gitt meg digital hjemlengsel og asosiale tilbøyeligheter som hadde frarøvet meg flere daglige gleder.
Men filter-tunge selfier, slankeprodukter og bilder av mat hadde jeg aaaaaldri lengtet etter.