Hver skoleklasse har minimum én variant som alltid snur seg i retning sidemannen og spør «Øh... ka va det vi skull gjør?» fire og et halvt sekund etter at Frøken på sirlig vis har delt ut arbeidsoppgavene. Om du ikke minnes hvem dette var i 9b, så var det sannsynligvis deg.

Og akkurat nå føler jeg at denne typen opptreden er blitt nærmere en konsensus enn hva som er kosher for en nasjon under beleiring.

Det er ikke nødvendigvis det at vi ikke hører, men kanskje heller at vi ikke lytter.

At vi er oppflasket på hvor mange millioner sædceller vi utkonkurrerte i vår aller første kjødelige runde Mario kart og at vi derfor er født unike, og dermed ikke trenger å bli gjetet sammen med resten av Lambi-landslaget i kretsmesterskapet i hvordan unngå ytterligere spredning av korona.

Den nasjonale situasjonen er prekær, enigmatisk og ubehagelig. Det er Yin. Yang er at den er kollektiv – den gjelder oss alle. Også oss som gjennom alle våre år med akademisk tresmak i stjerten var i «Øh... ka va det vi skull gjør?»-gruppa.

I jordens ordinære sirkulasjon er jeg en tilhenger av litt opprør og den frie tanke, men med tingenes tilstand tatt i betraktning har jeg havnet på Team Gjørsomdemsei av en veldig enkel grunn:

Jeg vil at dette skal gå over. Snøggt. Hurtig. Kjapt. Skånsomt. Helst i går.

Jeg vil at vi alle skal kunne sitte i et Stavangerkameratene-musisért miljø og drikke utepils helt til vi synes at tekstene er gode. Jeg vil vi skal klemme og lage brumlelyder med liv og lyst. Jeg vil til og med stå i en trang pizza-kø og høre basstromma fra headsettet til humanressursen som ubevisst toucher korsryggen min med bremmen på capsen.

Men det kan vi ikke gjøre nå.

Akkurat nå må vi gjøre det det de av oss som fikk någen i sløyd vanligvis gjør når det er dugnad i nabolaget: Fint lite.

Ja, annet enn å være sømmelige med hygiene, leke introverte og helst holde teltet med Netflix og Teksas-trilogien til Tore Renberg og Spotify-lister som varer i elleve timer og førtifire sekunder.

Jeg har ikke tenkt å overdramatisere med store bokstaver eller å sette meg på en særlig høy hest. Men det er ikke jeg som har bedt oss om gjøre disse tiltakene. Det er folkevalgte kvinner og herrer som innstendig ber oss om å ta del i en landsomfattende dugnad og at vi på hver vår kant må yte litt ekstra for at ordnung muss sein. Men vi kommer ikke så langt avsted dersom vi leker Bror til Bølten og skylder på alle andre.

Blir det stille i et rom dersom alle sier «hysj!» samtidig? Don’t think so.

Turgåere er fornærma på joggerne som peser. Hyttefolket savner kulegrillen og solveggen og melder flytting. Noen spanderer en brakfis for å skjule et host. Ingen er perfekte, heldigvis. Altruismens smeltepunkt har vi heldigvis ikke nådd, for den innsatsen vi legger ned for oss selv, bidrar også for at resten av gata, kommunen, byen og nasjonen får en bedre morgendag.

Det er mulig at det er et sjeldent innslag av barnslig optimisme som banker på hjertedøren min, men noe sier meg at for hver dag som går, er vi nærmere en løsning. Så hvis vi alle bidrar så godt vi kan, så sitter vi veldig snart i torgtrappene og spanderer Whooper cheese og halvthornostskinkepiffivarmt på måkene igjen.

Og dét, mine venner, blir rett og slett grævla romantisk.